Hvorfor det norske ordet “hvalross” kom inn i det engelske språk med poesi og sang

Hvalross

Av Michael Brady

«Hvalross» kunne vært svaret på en gåte der spørsmålet var «Hva har Arktis, The Beatles, Lewis Carroll og J.R.R. Tolkien til felles?»

Foruten hvaler, er hvalrossen det absolutt største pattedyret i Arktis, og voksne hanner kan veie over to tonn – tre ganger så mye som en voksen isbjørn. Det ordbøkene ikke forteller deg, er at ordet «hvalross» også er en poetisk tungvekter.

«I am the Walrus» er tittelen på en Beatles-sang skrevet i 1967. Den var musikk til en TV-serie, og ble gitt ut som B-side på bestselger-singlen «Hello, Goodbye». Hvalrossen i sangen henspiller til «The Walrus and the Carpenter», et dikt av Lewis Carroll, i boken Through the Looking-Glass («Gjennom Speilet»).

Hvalrossen møter vi i fjerde vers:

Herr Hvalross og herr Tømmermann
spaserte like ved.
De gråt og gråt, fordi det var
så mye sand å se.
«Hvis bare den ble ryddet vekk,»
sa de, «så fikk vi fred.»

Før han ble bejublet forfatter av bl.a. Hobbiten og Ringenes Herre, var J.R.R. Tolkien professor i engelsk. I begynnelsen av karrieren, fra 1919-1920, jobbet han for Oxford English Dictionary (OED), og ble tildelt arbeidet med ord som begynte på W.

Enkelte ord, herunder walrus, har blitt tilskrevet Tolkien fordi han både var en dyktig filolog og klarte å finne opprinnelsen til ord som hadde vanskelig etymologi. Han håndskrev mange versjoner av etymologien til walrus, seks av dem har overlevd i OEDs arkiver. Tolkien selv følte den mest sannsynlige var hrossvalr, et gammelnorsk ord som ordrett betyr «heste-hval», som utviklet seg til horschwæl på gammelengelsk, og walrus i moderne engelsk språk.

Å utstede lukt

 

landscape-1749263_640 (1)

 

Av Per Egil Hegge

De leserne som måtte finne overskriften meningsløs, skal få vite at dens liflige språkdunster kommer fra Dagbladet. Der kunne vi for en tid tilbake lese, i en betagende reportasje som rådyr, at «rådyrkalver utsteder ikke noen lukt like etter fødselen». Luktfrihet er naturligvis et godt forsvarsvåpen mot rovdyr som har skarp luktesans. Språklig hadde det vært enda mindre grunn til å rynke på nesen hvis det hadde stått at disse nyfødte ikke utsondrer noen lukt. Man – eller oftest en offentlig instans – utsteder et dokument. Eksempelvis utstedes pass av politimyndigheten, og læreanstalter utsteder eksamensbevis til kandidater som består eksamen. Dyr kan utskille eller utsondre kroppsvæsker, som urin eller svette.

Det gjelder altså å sondre (!) mellom disse begrepene, eventuelt skille dem fra hverandre. Man kan også skjelne mellom to ting, og her kjenner vi igjen den orddelen vi har i substantivet forskjell. Skjelne bruker vi oftest når vi ser eller håndterer forskjell mellom to objekter som er ganske like. Å kunne skjelne mellom infinitivsmerket å og konjunksjonen og er ganske viktig både for fonetikere og grammatikere.

Altaposten skrev en gang om en kvinne som hadde kjørt bil under svært vanskelige forhold: «Etter en kjøretur på rundt hundre meter havnet hun i grøfta og kolliderte i postkasser. Kvinnen ble noe senere undersøkt av lege som innførte kjøreforbud.» Et generelt forbud mot bilkjøring i postkasser er vel for lengst innført i praksis, og medisinerne kan stelle med viktigere ting. Dessuten bør vi ikke si at vi kolliderer hvis vi kjører inn i noe som står stille: Man kolliderer med et annet kjøretøy, men kjører inn i en vegg, et hus eller en mur. «Kjøre inn i en postkasse» er dobbelttydig, og i den ene betydningen må kjøretøyet være umåtelig smalt og lavt hvis det skal la seg gjøre. Går vi enda lenger tilbake, forekom det aldri i avisen Norges Handels- og Sjøfartstidende (i dag heter den Dagens Næringsliv) at norske fartøyer kolliderte med andre båter. De ble alltid pårent – underforstått av en vettløs og skjødesløs utlending.

Ut av ordboken: Sund og sound

Haugesund-fra-sr-med-Hassely-i-bakgrunnen2012-600x600

Av Michael Brady

Det moderne norske ordet sund (s.) kommer fra norrønt, og betyr «smalt farvann». Det er ofte å se i stedsnavn, slik som Haugesund og Øresund. Det moderne engelske ordet sound, har en videre definisjon, og betyr i denne sammenheng «vannmasse». Det kommer også fra det norrøne ordet sund, og finnes også som etterledd i sammensatte engelskspråklige stedsnavn, som Balta Sound på Shetland, i mer enn 50 navn på ulike sund i Skottland, i tillegg til Puget Sound og over 30 andre i USA.

Det at ordet er så alminnelig på engelsk gjenspeiler en historisk forvikling, som best kan sammenliknes med det evige trekantdrama i kjærlighetsaffærer; det kan ha mange forskjellige tolkninger, avhengig av hvem (eller hva) som inntreffer når. De fleste Sound-ene man finner i engelsk geografi passer nemlig dårlig til den norrøne definisjonen. Plymouth Sound i England er rent geografisk mer en bukt, der marinefartøy, ferger, handelsskip og andre fartøy frekventerer.

Engelsk valgte en annen vei i middelalderen, og det var ordet strait, fra det gammelfranske estreit («trang»), som tok over for det norrøne sund. Ordet er hyppig brukt i geografiske navn på engelsk, kanskje aller mest kjent er Strait of Gibraltar. På samme tid tok norsk opp ordet strede, fra det norrøne stræti («gate») – men her ble ordet brukt til å bety et bredt sund. Det finnes også språkforskere som diskuterer hvorvidt stræti kan ha vært opphavet for det engelske ordet strait, men det er en annen historie.

Det engelske ordet sound er også roten i ordet sounding, som er betegnelsen for å måle dybde i vann. Den tilsvarende norske betegnelsen kommer derimot ikke fra sund, men er en direkte henvisning til praksisen med å henge blylodd i et tynt tau, kaste det ut i vannet, og deretter måle dybden når loddet traff bunnen. Denne praksisen ble betegnende nok kalt lodding.

Denne forskjellen er blitt en kilde til misforståelse som holder seg også i moderne engelsk, men ikke finnes på norsk. Det engelske ordet sound har en homofon (dvs. ord med lik stavemåte og uttale), som beskriver det høreorganene hos mennesker og dyr kan oppfatte. Denne betydningen har imidlertid gått en helt annen vei i språkhistorien. Det kommer fra det gammelfranske son, fra latin sonus, gikk videre til gammelengelsk og norrønt som henholdsvis són og sónn – som vi i dag kan gjenfinne i ord som sonor («klangfull»). Det engelske ordet sound kan altså bety både vannmasse og lyd! For å gjøre forvirringen total, eller kanskje sammenkoble de to betydningene, finnes i moderne teknologi betegnelsen SONAR. Det er et akronym av SOund NAvigation and Ranging, og betyr å måle avstand under vann, beregnet etter hvor lang tid det tar for en lyd å forflytte seg gjennom vannet.

Disse ordene vil vi nok høre mer til i fremtiden, ettersom ekkolodding – en form for SONAR – er hovedteknikken som skal brukes ved innsamling av data til GEBCO (General Bathymetric Chart of the Oceans, eller «Generelt dybdekart over havene»). Det er et internasjonalt prosjekt som tar sikte på en fullstendig kartlegging av havbunnen på hele jorden, forhåpentligvis innen år 2030. Det er en enorm oppgave. Monaco-baserte GEBCO har eksistert siden 1903, men tross moderne teknologi er rundt 85 % av havbunnen fremdeles ikke kartlagt.

Ut av ordboken: RF

Av M. Michael Brady

Forkortelser som ikke er selvforklarende eller forklares ved første gangs bruk, kan være et mareritt. Forkortelsene foran numrene på offentlige skjemaer er noen ganger lett forståelige, men hva betyr forstavelsen RF? Den står foran numrene til en mengde skjemaer fra Skatteetaten; f.eks. «RF-1030 Skattemelding for formues- og inntektsskatt», som alle innbyggere med skattbar inntekt må forholde seg til én gang i året. Forkortelsen RF kan ha mange betydninger, og i skattesammenheng er betydningen ukjent for de fleste. Sjansen for at en skattebetaler lurer på hva forkortelsen står for er kanskje liten, men det var likevel noen i Clue som tok utfordringen.

Historien om skatt og avgifter i Norge røper at RF kom inn i språket som forkortelse for Riksskattestyrets formular. Riksskattestyret var i 70 år (1913–1983) navnet på det vi i dag kjenner som Skatteetaten. RF er altså en forkortelse som man i 1983 valgte å beholde, kanskje fordi man på den tiden – lenge før dagens lett tilgjengelige skjemautfylling på nett – anså oppgaven med å endre «RF» til noe annet på alle skattepapirene på kontorene over hele landet til for omfattende til å være bryet verdt. Man kan jo bare spekulere i hva som ville ha skjedd dersom navneskiftet hadde kommet nå. I dag er RF i alle fall en historisk forkortelse.

Selvangivelse_1958
Selvangivelsesskjema ble hentet i en kiosk (1958). (Foto: Riksarkivet)

 

Ut av ordboken: Indieforfatter

indieforfatter

Av M. Michael Brady

Indieforfatter er et nyord i norsk, sannsynligvis det aller nyeste vi har innenfor litteratur. Ordet er sammensatt av to lånord, og er en oversettelse av det engelske Indie Author.

Det engelske ordet author i betydningen av en som skriver bok har lang språkhistorie å vise til, og sto første gang på trykk så langt tilbake som i 1380. Ordet Indie er atskillig nyere og sto på trykk først i 1928, i en artikkel i New York Times. Da ble det brukt som intern-slang for en uavhengig («independent») filmprodusent. Den betydningen holdt seg helt til ordet også ble tatt i bruk om plateutgivelser etter annen verdenskrig. I 1950-årene ble Rhythm and Blues og siden Rock lansert av såkalte Indies, det vil si uavhengige plateselskaper («Independent phonograph record companies»).

Indie beveget seg inn i litteraturen for kun fire år siden, som vår digitale tids betegnelse for det som tradisjonelt har blitt omtalt som det å gi ut på eget forlag, utenom de etablerte forlagene. Dette er imidlertid ingen ny tilnærming, men en veldokumentert metode. I 1931 betalte amerikanske Irma S. Rombauer, enke og husmorvikar fra St. Louis, et lokalt trykkeri for å trykke The Joy of Cooking, en kokebok hun hadde skrevet som var illustrert av datteren. I 1936 ble boken plukket opp av et kommersielt forlag, og siden den gang har The Joy of Cooking vært trykket i stadig nye opplag. Til dags dato er det utgitt åtte utgaver som til sammen har solgt i over 18 millioner eksemplarer, så med dagens språkbruk kunne kokebokforfatter Rombauer nok ha kalt seg den første vellykkede Indieforfatter!

Etter hvert som internett nå endrer forlagsvirksomheten finnes det flere organisasjoner som tilbyr råd og veiledning for egenutgivelser. Den første og altså eldste av disse heter Self Publishing Advice Centre (http://selfpublishingadvice.org), og tilhører The Alliance of Independent Authors, en ganske ny organisasjon som holder til i London. Den ble lansert på bokmessen i London i 2012, og året etter brukte organisasjonen som den første begrepet Indie Author. Like raskt som internett sørger for overføring av kunnskap mellom språk og land, fulgte Norge etter, og 12. mai 2017 ble Indieforfatterportalen introdusert, som hovedtilbudet på nettsiden BoldBooks (https://boldbooks.no), som ble lansert samme dag.

Ut av ordboken: Midtsommer

N_Astrup-St__Hansbål_ved_Jølstervatnet

Av Michael Brady

I Norge feirer man midtsommer Sankthans (hverdagslig for perioden rundt sommersolverv), som er til ære for St. Johannes og feires den 24. juni, eller aller helst kvelden før, på Sankthansaften, den 23. juni. Det nesten perfekte sammentreffet mellom en hendelse i astronomien og en kristen festdag er en tilfeldighet, som dels skyldes Norges beliggenhet på jordkloden, og dels den dominerende trosretningen i landet. På den nordlige halvkule faller midtsommerdagen, årets lengste dag, på sommersolverv, som er den 20. eller 21. juni. Den tidlige kristne kirke fastslo festdagen til St.  Johannes til den 24. juni, seks måneder før Kristi fødsel.

Selve ordet Sankthans er høyst sannsynlig et uhell i norsk historie! Det er den danske betegnelsen for festdagen til St. Johannes, og antyder dermed at ordet kom inn i norsk språk i løpet av de 400 årene Norge lå under dansk styre. Navnet Hans er en forminskning fra Johannes, og er en gammel, ærbødig form som fortsatt brukes i dag.

Sankthans har også et annet synonym, nemlig Jonsok, fra det norrøne Jónsvak, som er en sammentrekning av ordene Johannes og vaka. Det bringer tankene til tradisjonen der man holdt våkenatt og ba natten før en helligdag. Endelsen –ok er en endelse man finner i flere norske festdager, som Olsok (for St. Olav, 29. juli) og Barsok (for apostelen Bartolomeus, 5. september).

Jonsok var opprinnelig en hedensk midtsommerfest, som den svenske Midsommarafton og den engelske Midsummer Eve. Den hedenske midtsommerfeiringen skilte seg klart fra den religiøse, og besto av skuespill, sang og dans rundt bålet. Under den protestantiske reformasjonen i det 16. århundre ble dette ansett som umoralsk, og ble bekjempet av både kirken og myndighetene i Danmark og Norge, men overlevde i Finland og Sverige.

I dagens Norge kan man altså si om den populære Sankthansaften at det er en fest med både hedenske og kristne røtter, og at den finner sted to eller tre dager etter midtsommerdagen.

Ut av ordboken: Tørkestativ

68813_pb

Av M. Michael Brady

Det svært alminnelige og tilsynelatende selvforklarende ordet tørkestativ kunne fort ha hatt en helt annen betegnelse. I prinsippet fungerer det jo som en tradisjonell fiskehjell (fra norrønt fiskr hjallr). Men bakgrunnen for begrepet tørkestativ viser at historien var en helt annen. Både navnet og oppfinnelsen stammer opprinnelig fra en irritert mann og en snøstorm som herjet rundt 1913 i delstaten Iowa i USA.

Hver gang det snødde om vinteren måkte Joseph B. Clay pliktoppfyllende vekk all snøen som samlet seg under tørkesnora, der nyvasket tøy ble hengt ut for å tørke. Etter en spesielt sterk og våt snøstorm bestemte han seg for å prøve å finne på en annen måte som kunne gi tilgang til en tilsvarende lang tørkesnor om vinteren – uten at man måtte streve med snømåking hele veien under den. Han fant opp det vi kaller tørkestativ, eller paraplytørkestativ; der tørkesnora er strukket flere ganger mellom «armer» av tre eller metall, som stikker ut fra en midtstilt stokk. Han tok patent på oppfinnelsen 14. desember 1915, og ikke lenge etter var Clay Clothes Drier i produksjon. Senere ble det omdøpt til Sunshine Clothesline.

Idéen om en tørkesnor som var viklet rundt stokker på én enkelt påle spredte seg. Tidlig på 50-tallet begynte det norske metallarbeiderfirmaet Jemtland å produsere og selge sin egen versjon av det som så beskrivende kalles tørkestativ – og det gjør de fremdeles. Andre steder dukket det opp liknende varianter, ofte tilpasset lokale forhold. I Japan fant man opp en variant som var beregnet for å få plass på balkong eller veranda. Den ble kalt carousel dryer, kanskje inspirert av baggage carousel (bagasjebånd) på en flyplass, og er en slags mangearmet kleshenger.

Konseptet med en klessnor som var viklet rundt flere «greiner» for å spare plass dukket opp stadig flere steder over hele verden. Da Lance Hill kom tilbake til byen Glenunga i delstaten South Australia etter annen verdenskrig, spurte kona ham om han kunne finne et alternativ til familiens lange tørkesnor. Det stadig voksende sitrontreet gjorde nemlig at det ble mindre og mindre plass på snora. Hills satte i gang, og snart hadde han funnet opp et stativ han kalte Rotary clothes drying rack, som kunne åpnes og lukkes som en paraply. Han kalte den Hills Hoist, og begynte med storproduksjon i 1947. Stativet ble en umiddelbar suksess og salget blomstret. Etter hvert kunne firmaet utvide, og før 1994 var det solgt rundt fem millioner Hills Hoist-stativ. Men det er en annen historie.