Ut av ordboken: Midtsommer

N_Astrup-St__Hansbål_ved_Jølstervatnet

Av Michael Brady

I Norge feirer man midtsommer Sankthans (hverdagslig for perioden rundt sommersolverv), som er til ære for St. Johannes og feires den 24. juni, eller aller helst kvelden før, på Sankthansaften, den 23. juni. Det nesten perfekte sammentreffet mellom en hendelse i astronomien og en kristen festdag er en tilfeldighet, som dels skyldes Norges beliggenhet på jordkloden, og dels den dominerende trosretningen i landet. På den nordlige halvkule faller midtsommerdagen, årets lengste dag, på sommersolverv, som er den 20. eller 21. juni. Den tidlige kristne kirke fastslo festdagen til St.  Johannes til den 24. juni, seks måneder før Kristi fødsel.

Selve ordet Sankthans er høyst sannsynlig et uhell i norsk historie! Det er den danske betegnelsen for festdagen til St. Johannes, og antyder dermed at ordet kom inn i norsk språk i løpet av de 400 årene Norge lå under dansk styre. Navnet Hans er en forminskning fra Johannes, og er en gammel, ærbødig form som fortsatt brukes i dag.

Sankthans har også et annet synonym, nemlig Jonsok, fra det norrøne Jónsvak, som er en sammentrekning av ordene Johannes og vaka. Det bringer tankene til tradisjonen der man holdt våkenatt og ba natten før en helligdag. Endelsen –ok er en endelse man finner i flere norske festdager, som Olsok (for St. Olav, 29. juli) og Barsok (for apostelen Bartolomeus, 5. september).

Jonsok var opprinnelig en hedensk midtsommerfest, som den svenske Midsommarafton og den engelske Midsummer Eve. Den hedenske midtsommerfeiringen skilte seg klart fra den religiøse, og besto av skuespill, sang og dans rundt bålet. Under den protestantiske reformasjonen i det 16. århundre ble dette ansett som umoralsk, og ble bekjempet av både kirken og myndighetene i Danmark og Norge, men overlevde i Finland og Sverige.

I dagens Norge kan man altså si om den populære Sankthansaften at det er en fest med både hedenske og kristne røtter, og at den finner sted to eller tre dager etter midtsommerdagen.

Ut av ordboken: Tørkestativ

68813_pb

Av M. Michael Brady

Det svært alminnelige og tilsynelatende selvforklarende ordet tørkestativ kunne fort ha hatt en helt annen betegnelse. I prinsippet fungerer det jo som en tradisjonell fiskehjell (fra norrønt fiskr hjallr). Men bakgrunnen for begrepet tørkestativ viser at historien var en helt annen. Både navnet og oppfinnelsen stammer opprinnelig fra en irritert mann og en snøstorm som herjet rundt 1913 i delstaten Iowa i USA.

Hver gang det snødde om vinteren måkte Joseph B. Clay pliktoppfyllende vekk all snøen som samlet seg under tørkesnora, der nyvasket tøy ble hengt ut for å tørke. Etter en spesielt sterk og våt snøstorm bestemte han seg for å prøve å finne på en annen måte som kunne gi tilgang til en tilsvarende lang tørkesnor om vinteren – uten at man måtte streve med snømåking hele veien under den. Han fant opp det vi kaller tørkestativ, eller paraplytørkestativ; der tørkesnora er strukket flere ganger mellom «armer» av tre eller metall, som stikker ut fra en midtstilt stokk. Han tok patent på oppfinnelsen 14. desember 1915, og ikke lenge etter var Clay Clothes Drier i produksjon. Senere ble det omdøpt til Sunshine Clothesline.

Idéen om en tørkesnor som var viklet rundt stokker på én enkelt påle spredte seg. Tidlig på 50-tallet begynte det norske metallarbeiderfirmaet Jemtland å produsere og selge sin egen versjon av det som så beskrivende kalles tørkestativ – og det gjør de fremdeles. Andre steder dukket det opp liknende varianter, ofte tilpasset lokale forhold. I Japan fant man opp en variant som var beregnet for å få plass på balkong eller veranda. Den ble kalt carousel dryer, kanskje inspirert av baggage carousel (bagasjebånd) på en flyplass, og er en slags mangearmet kleshenger.

Konseptet med en klessnor som var viklet rundt flere «greiner» for å spare plass dukket opp stadig flere steder over hele verden. Da Lance Hill kom tilbake til byen Glenunga i delstaten South Australia etter annen verdenskrig, spurte kona ham om han kunne finne et alternativ til familiens lange tørkesnor. Det stadig voksende sitrontreet gjorde nemlig at det ble mindre og mindre plass på snora. Hills satte i gang, og snart hadde han funnet opp et stativ han kalte Rotary clothes drying rack, som kunne åpnes og lukkes som en paraply. Han kalte den Hills Hoist, og begynte med storproduksjon i 1947. Stativet ble en umiddelbar suksess og salget blomstret. Etter hvert kunne firmaet utvide, og før 1994 var det solgt rundt fem millioner Hills Hoist-stativ. Men det er en annen historie.

Ut av ordboken: Fish flake

Hjell-oversikt-arj

Av M. Michael Brady

Tørking av fisk utendørs ved hjelp av sol og vind er en eldgammel måte å konservere fisk på. Ordene som brukes for å beskrive denne prosessen sier derfor mye om kulturen og om hvordan fiskere og deres familier har flyttet på seg gjennom tidene. Et godt eksempel på dette er fish flake, den engelske betegnelsen på fiskehjeller – stativ for å henge fisk til tørk.

De to ordene bærer begge preg av sin nordiske herkomst. Ordet fish på engelsk kommer fra et urgermansk ord som ble til fisc på gammelengelsk og fiskr på norrønt. Ordet gikk lett inn i det engelske språk blant annet fordi engelske og nordiske fiskere hadde mye med hverandre å gjøre opp gjennom århundrene.

Ordet flake på engelsk kommer av det norrøne fleke, som opprinnelig var det samme som en «hurdle»: Et firkantet rammeverk der man samlet og banket ull. Ordet tok en lang omvei til moderne engelsk. Tidlig på 1600-tallet vandret det til den engelske dialekten som snakkes på Newfoundland i Canada. Den kom dit med de første nybyggerne fra West Country i England, og ifølge Dictionary of Newfoundland English (University of Toronto Press, 2. utgave, 1980) sto ordet første gang på trykk allerede i 1623. Det ble definert som «en plattform på påler med stokker på tvers, laget for å tørke torsk i fjæra». Begrepet fisk flake forteller oss dermed en bit av historien til engelske fiskere som krysset Atlanterhavet for å slå seg ned i østre Canada.

Som man vil finne i tospråklige ordbøker, blant annet Clue, kan fish flake oversettes direkte til fiskehjell. Dette er satt sammen av fisk (nesten uendret fra norrønt) og hjell, som kommer fra det norrøne hjallr; stativ for å tørke fisk. Den moderne utgaven av fiskehjell er en A-formet ramme som også kalles fiskehesje. Den ble oppfunnet i 1912 av Jens Eriksen fra Bø i Vesterålen, og også dette begrepet kommer fra norrønt: Hesje kommer av ordet hes; og er den dag i dag betegnelsen vi bruker på et stativ til å tørke høy. Både hjell og fiskehesje forteller dermed noe om historien til nordmenn som ble boende, og som fant opp en ny og bedre måte å tørke fisk på.

Ut av ordboken: Hvorfor ordet «troll» utvandret fra norsk til engelsk

Trollet som grunner på hvor gammelt det er

 

Av Michael Brady

Hvis du slår opp ordet «troll» i en norsk-engelsk ordbok, eller omvendt – i en engelsk-norsk ordbok – vil du finne det samme ordet. Dette er fordi «troll» på engelsk er et lånord fra norsk. I eventyrenes ordforråd beskriver det en art overnaturlige skapninger, opprinnelig kjemper, men i nyere tid like ofte dverger eller smådjevler. Ordet ble en del av alminnelig engelsk på midten av 1800-tallet, men det finnes nedtegnelser av at det ble brukt tidligere, særlig i norrøne dialekter på Shetland og Orknøyene.

Den første forekomsten av ordet «troll» vi kjenner til i skriftlig engelsk, var i et rettsdokument kalt dittay på Shetland i 1616. Det var beskrivelsen av en tiltale i henhold til datidens skotske lov. Loggen for Sheriff Court Shetland den 2. oktober lyder som følger: “The said Catherine for airt and pairt of witchcraft and sorcerie, in hanting and seeing the Trollis ryse out of the kyrk yeard of Hildiswick.” [«Den før omtalte Catherine for deltakelse i hekseri og trolldom, for hjemsøkelser og for å ha sett troll stige opp av kirkegården i Hildiswick.»]

Gjennom århundrene har troll forblitt en viktig del av norsk folklore og er fremtredende i mange av eventyrene, som i Asbjørnsen og Moes Norske folkeeventyr fra 1844.

Med tiden utviklet mange av trollene seg, både på engelsk og norsk. I begynnelsen av dette årtusenet ble en rekke fabelaktige troll presentert i flere filmer. Ringenes Herre-filmene hadde både huletroll, fjelltroll, steintroll og tohodede troll, mens Harry Potter­-filmene hadde både skogtroll, fjelltroll og elvetroll.

Ut av ordboken: Lord og Lady

THE 1st LORD AND LADY SCARSDALE WALKING IN THE GROUNDS OF KEDLESTON, 1761 by Nathaniel Hone (1718-1784) at Kedleston Hall, Derbyshire

Av Michael Brady

De engelske ordene Lord og Lady har mange betydninger. Den vanligste, er at de betegner overhodene i en britisk adelsfamilie. På amerikansk engelsk brukes også ordene Lord og Lady for å legge rammen til Storbritannia, og helt siden tidlig på 1900-tallet har man sett dem brukt i filmtitler og skuespill med britisk tilsnitt. Hver for seg er de imidlertid også norske ord, og i Kunnskapsforlagets Norsk Ordbok er de beskrevet som arvelige titler i den britiske adelen.

Begge ordene kommer fra gammelengelsk. Lord kommer fra det gammelengelske hláford, en sammensetning av hláf, som betyr «brød», og weard, som betyr «vokter». Det var altså slik at overhodet i en husholdning skulle være «brødvokter». Lady kommer også fra det gammelengelske hláf («brød»), og en del av verbet som betød «kna»; til sammen «brødbaker»! Etter hvert ble formene trukket sammen til Lávarðr og Lafði i middelengelsk, som var de direkte forløperne til de moderne ordene.

Vi finner ikke historien til de to ordene i andre språk enn engelsk, med unntak av at gammelnorsk tok opp Lávarðr og Lafði fra middelengelsk.  Senere er det få spor av den videre utviklingen til ordene, men på islandsk er det fortsatt i bruk: Lávarðr er brukt i Det Nye Testamentet, og begge ordene brukes i poesi. Men flere eksempler på moderne bruk av de opprinnelige formene finnes ikke.

Når det er sagt, kan man fortsatt finne igjen essensen av det ene ordets språkhistorie i moderne dansk og norsk, der man fortsatt kan bruke matmor som betegnelse på det kvinnelige overhodet i en stor husholdning.

Gjennom fingrene

Per Egil Hegge

 

Av Per Egil Hegge

Man skal ikke skjemme bort politikere med ros, og den amerikanske journalisten og forfatteren H. L. Mencken (1880-1956) skrev til og med en gang: «Jeg stemmer aldri på politikere. Det bare oppmuntrer dem.»

Men statsminister Erna Solberg fortjener en forsinket blomst for en prestasjon i juni 2014, i en kommentar om kampen mot svart arbeid og skatteunndragelse. I Dagens Næringsliv skrev hun: «Mens man tidligere kunne se gjennom fingrene med at et gjerde ble malt av en maler på kveldstid» osv. Selv om fingre ikke er gjennomsiktige, og man derfor ikke kan se gjennom dem i bokstavelig forstand, er dette det korrekte faste uttrykket. «Å se gjennom fingrene med noe» betyr å godta en praksis eller en handling som det i og for seg kunne være grunn til å kritisere eller straffe, men man lar hendelsen eller gjerningen passere fordi den ikke er så viktig, eller har et slikt omfang, at det er grunn til å slå ned på den.

Men like før hadde hun oppsummert sin første stortingssesjon som statsminister, og da ga hun uttrykk for bekymring over «de urolige omgivelsene som er rundt oss». Tja, hvor skulle omgivelser ellers være? Hvis hun hadde vært eiendomsmegler, ville hun vel ha sagt ‘lokasjon’, så vi får være glad til. På den annen side er klare politikeruttalelser ikke å forakte. Og vi bør være rause nok til å huske at det er nokså lett å forsnakke seg, også for erfarne debattanter.

Det gikk enda dårligere for en anonym lederskribent i Aftenposten samme uke: «Dette vil føre ytterligere skam til skade,» lød avslutningen i noen betraktninger omkring Norges behandling av flyktningspørsmålet. Det vanlige uttrykket er å «føye spott til skade», altså den samme stammen som vi har i ord som tilføye og sammenføye. Poenget her var nok å markere at det etter avisens oppfatning hefter noe skammelig ved saksbehandlingen. Greit nok, men det har lite for seg å skifte ut føye med føre.

Hvordan ordet «ski» oppsto, utvandret og fikk ulike definisjoner i ordbøkene

Skadi_Hunting_in_the_Mountains_by_H__L__M

Av Michael Brady*

Ordet ski kan ha eksistert på norsk før det noen gang ble skrevet ned. Etymologien i norske ordbøker viser til den gammelnorske stavemåten skið, som betyr «vedstykke», fra indo-europeisk skeit, i betydningen «noe som er kløyvd». I begynnelsen ble ordet brukt om et langt, tynt stykke ved. Den dag i dag kalles tradisjonelle norske gjerder for skigarder.

Det finnes ingen nedtegnelser over når ordet først ble brukt om lange, tynne vedstykker festet under føttene for å gå over snø. Helleristninger på Rødøy i Nordland viser en person på ski. Den er fra ca. 2000 f.Kr., noe som betyr at ski som vinterlig framkomstmiddel er eldre enn Norges historie. I tillegg er det allment kjent at vikingene gikk på ski, og norrøn mytologi har to guddommer for ski; skiguden Ullr, og skigudinnen Skade.

Den første nedskrevne bruken av ordet ski på engelsk var i Erik Pontoppidans Natural History of Norway, i månedsmagasinet «Literary Journal by Several Hands», Vol. XII, 1755, utgitt i London.

Selv om ordet ski ble overført direkte til mange europeiske språk, er definisjonen i ordbøkene ikke den samme. På engelsk ble ski også til et verb (= å gå på ski), og et nytt substantiv skier (= skiløper). Slik er det ikke på norsk. Bevege seg i terrenget på ski heter å gå på ski, og en person med ski på beina er en skiløper.

* Fra en artikkel i Norwegian American Weekly (Seattle, USA)