Prøv Clue gratis

En av mine utenlandske kollegaer banket en gang på døren på kontoret mitt. Jeg var ikke der da, så hun hengte opp en lapp på døren. På lappen stod det «vennligst ta kontakt».

En av mine franske venner fortalte meg at han følte at nordmenn var så direkte når de skrev epost, for at meldingen ikke inneholdt noen høflighetsfraser. Selv pleier han å bruke «vær så snill», når han ber en kollega om en forespørsel, som for eksempel: «kan du ringe meg tilbake, vær så snill?».

Disse to eksemplene er, grammatisk sett, helt korrekte. Likevel kan man ikke unngå å rynke litt på nesen. Hvorfor det?

Min forskning viser at man uttrykker og oppfatter høflighet på forskjellige måter på tvers av kulturer. I Norge er det vanlig å takke for maten, for invitasjonen, for besøket, for skyssen, for sist, og så videre. Blant folk fra samme kultur forventes ubevisst de samme høflighetsfrasene, og om forventningen ikke er innfridd- som for eksempel ved at nordmenn seg imellom glemmer å takke for maten- ville det oppfattes som uhøflig.

Nordmenn bruker lite «vær så snill», og da kan man fort reagere på en forespørsel som inneholder uttrykket. Er det fordi det er for høflig? Eksempelvis bruker man gjerne uttrykket når man prøver å virke rolig mens man egentlig koker innvendig. «Kan du være så snill å rydde rommet ditt?» kunne jeg sagt til min datter etter at å ha mast og mast uten at hun faktisk gjorde noe. Men jeg ville ikke tørre å bruke det når jeg kommuniserer med mine norske kollegaer. Det samme gjelder uttrykket «vennligst» som i eksempelet over. Det har i tillegg en formell konnotasjon samtidig som det viser avstand.

Etter min mening er utfordringen når man lærer seg et språk å velge de riktige ordene til bestemte situasjoner. Med andre ord, å oppnå en viss pragmatisk kompetanse. I franskundervisningen min på Norges Handelshøyskole setter jeg stort fokus på slik kompetanse. Studentene mine blir vant til å si «bonjour» (god dag), fremfor «salut» (hei, eller nærmere bestemt «hallaisen»). De er også «tvunget» til å bruke «vous» (fransk De formen) fremfor «tu» (Du) når de snakker til meg. Jeg er verken gammeldags eller høy på pæra; jeg venner dem bare til de høflighetsnormene de kommer til å finne på en fransk arbeidsplass. I Frankrike, der samfunnet er mer preget av hierarki og sosial avstand, er det vanlig å bruke disse høflighetsformene. Om du hadde vært i Frankrike, gått på et bakeri og sagt «une baguette» (en baguette), ville bakeren sannsynligvis rynke på nesen, og til og med kanskje rette på deg foran alle de andre kundene: «Bonjour, je voudrais une baguette,s’il vous plait» (God dag, jeg vil gjerne ha en baguette, vær så snill). Mangel på disse høflighetsfrasene kan føre til at man blir oppfattet som uhøflig, og kanskje verre, ikke bli tatt seriøst i en jobbsammenheng.

Så hva er konklusjonen?

Å kunne et språk dreier seg ikke bare om å kunne lage setninger og bøye verb på språket, men vel så mye å kunne de pragmatiske normene – altså hvordan språket brukes i kontekst. Man bruker gjerne ikke lang tid for å forstå at nordmenn takker mye og i mange anledninger. Men man må ha snakket en god del selv før man er trygg på hva man skal takke for og ikke. Ikke minst at man ikke skal takke for alt, i alle fall ikke så lenge man lever.

Annelise Ly er førsteamanuensis ved Norges Handelshøyskole. Hun underviser i fransk fagspråk, fransk samfunn, interkulturell kommunikasjon og global ledelse. Hennes forskningsinteresser befinner seg innen kultur- og kommunikasjonsforskjeller på arbeidsplassen, internasjonalisering av bedriftsverdier og epostkommunikasjon.