Språkvask
Utenfor forlagsmiljøet er ordet i overskriften kanskje ikke så mye brukt. I de kretser er det derimot svært vanlig. Manuskripter, selv de som kommer fra erfarne forfattere eller oversettere med stort navn og enda større ego, blir sendt til språkvask. Den består i at norskkyndige og språksikre eksperter finleser manuskriptet og retter mer eller mindre opplagte, til dels hårreisende feil. Bladet Kapital brakte i et nummer i mars en annonse fra et reklamebyrå som tilbyr språkvask. Slike annonser er det ekstra lurt å språkvaske, og hos en kapitalsterk leser begynte det å klø i skurekluten. Det sto: «Vi kan bistå din årsrapport med idéarbeid etc (herunder språkvask).» Den skurevillige mente at det må være riktigere å tilby å bistå «ditt firma med årsrapporten» eller «gi bistand i arbeidet med din årsrapport.» Dette forbedringsforslaget har nok en god del for seg. Men det er like fullt lagt økonomisk fornuftig arbeid i tilbudet, for språkvaskeren har styrt utenom ordet «hjelp». Hvis man tilbyr «hjelp med årsrapporten», kan det leses som en subtil antydning om at her er det virkelig stort behov for et avgjørende, kanskje frelsende bidrag. Behov for bistand innebærer at den person eller det firma som vaskeren tilbyr seg å assistere, ikke står på fullstendig bar bakke. Den skribent som måtte forestille seg at han eller hun ikke har behov for slikt, bør legge seg på sinne en historie fra russisk litteratur. Både Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj, to herrer som utvilsomt kunne skrive, surrer med navnene på personene sine i et par bøker. Det er mange av dem, og minst fire ganger så mange navn, i russiske romaner. Dem, både navnene og romanene, er det et slit å holde styr på for leseren, men det var ikke helt enkelt å komponere dem heller. Og de skrev mye, travelt hadde de det, og Dostojevskij var dessuten stort sett i pengenød.
