Å etterrette
Av Per Egil Hegge
I sin redegjørelse for trusselbildet mot Norge brukte sjefen for PST et nyord 9. februar 2016. Det er fare for at det har et stykke igjen før det blir tatt inn i ordbøkene. Om russernes virksomhet sa Benedicte Bjørnland at «de etterretter på mange måter», blant annet ved at de har etterretningspersonell stasjonert i Norge.
Etterretning, et mer saklig ord for spionasje, kan regnes som et verbalsubstantiv; i alle fall ser det slik ut. Men verbet etterrette kan vanskelig bety annet enn å rette etterpå, muligens litt for sent. Å bruke det i betydningen «drive etterretning» eller «drive etterretningsvirksomhet unngår neppe etterretting og arrig fekting med rødblyanten.
Det er andre problemer med dette ordet, altså etterretning. Et fast uttrykk er at «vi tar dette til etterretning». Det betyr at vi registrerer informasjonen eller synpunktet, men fremdeles består spørsmålet: «Hva gjør vi så?» Er det en betydningsforskjell på å ta noe til etterretning og å ta det til orientering?
For ni år siden ble det et problem for den daværende ledelsen i LO. Rapporten om Gerd-Liv Vallas håndtering av konflikten med Ingunn Yssen førte til at Valla trakk seg som LO-leder, og ledelsen i LO drøftet om de skulle ta rapporten til etterretning eller til orientering. De valgte det siste, ut fra det resonnement at å ta noe til etterretning er litt mer enn å ta noe til orientering; det første kan tolkes slik at man er forpliktet til å gjøre noe med det materialet som man har fått, eller bruke det som et handlingsgrunnlag. Har man tatt noe til orientering, er det lettere å si «da vet vi det» og avslutte saksbehandlingen.
Men å «etterrette» klinger altfor hjemmestrikket i mine sarte ører, og det kan hende at noen bør rette PST-sjefens utkast neste gang. Det bør gjøres i forkant. Og det innebærer ikke at vi kan bruke ord som forrette eller forretting.
