Ut av ordboken: Midtsommer

N_Astrup-St__Hansbål_ved_Jølstervatnet

Av Michael Brady

I Norge feirer man midtsommer Sankthans (hverdagslig for perioden rundt sommersolverv), som er til ære for St. Johannes og feires den 24. juni, eller aller helst kvelden før, på Sankthansaften, den 23. juni. Det nesten perfekte sammentreffet mellom en hendelse i astronomien og en kristen festdag er en tilfeldighet, som dels skyldes Norges beliggenhet på jordkloden, og dels den dominerende trosretningen i landet. På den nordlige halvkule faller midtsommerdagen, årets lengste dag, på sommersolverv, som er den 20. eller 21. juni. Den tidlige kristne kirke fastslo festdagen til St.  Johannes til den 24. juni, seks måneder før Kristi fødsel.

Selve ordet Sankthans er høyst sannsynlig et uhell i norsk historie! Det er den danske betegnelsen for festdagen til St. Johannes, og antyder dermed at ordet kom inn i norsk språk i løpet av de 400 årene Norge lå under dansk styre. Navnet Hans er en forminskning fra Johannes, og er en gammel, ærbødig form som fortsatt brukes i dag.

Sankthans har også et annet synonym, nemlig Jonsok, fra det norrøne Jónsvak, som er en sammentrekning av ordene Johannes og vaka. Det bringer tankene til tradisjonen der man holdt våkenatt og ba natten før en helligdag. Endelsen –ok er en endelse man finner i flere norske festdager, som Olsok (for St. Olav, 29. juli) og Barsok (for apostelen Bartolomeus, 5. september).

Jonsok var opprinnelig en hedensk midtsommerfest, som den svenske Midsommarafton og den engelske Midsummer Eve. Den hedenske midtsommerfeiringen skilte seg klart fra den religiøse, og besto av skuespill, sang og dans rundt bålet. Under den protestantiske reformasjonen i det 16. århundre ble dette ansett som umoralsk, og ble bekjempet av både kirken og myndighetene i Danmark og Norge, men overlevde i Finland og Sverige.

I dagens Norge kan man altså si om den populære Sankthansaften at det er en fest med både hedenske og kristne røtter, og at den finner sted to eller tre dager etter midtsommerdagen.