Ut av ordboken: «Klister»

 

Klister

Av M. Michael Brady*

De fleste norsk-engelske ordbøker, herunder Clue (frem til versjon 10.1), oversetter det norske ordet klister med paste eller glue. Noe som er korrekt, men ikke komplett. I nesten 70 år har klister også hatt en annen betydning på engelsk, nemlig en type skismøring til langrennsski, for vått føre. Det er et lånord fra norsk som først dukket opp i engelsk i 1936, i den engelske forfatteren Brian Lunns «Complete Book of Skiing», en oversettelse av den opprinnelig tyske utgivelsen i 1935, av Fredrik Hallberg og H. Mückenbrünn. I sin tur har ordet klister på norsk røtter fra tysk, ettersom det stammer fra det middelaldertyske ordet Klîster som betyr «noe som spres».

I moderne norsk er gjerne den første definisjonen i norske ordbøker av ordet klister betydningen «lim laget av mel og vann». Men slikt lim verken lages eller selges lenger. Det vannoppløselige limet som barn ofte får bruke, kalles skolelim. Men det tilhørende verbet, klistre, har overlevd, så på den måten brukes også klister fremdeles.

Den norske langrennsløperen Peter Østbye (1887-1979) må ha hatt den slags klistre-egenskaper i tankene da han i 1913 blandet parafin, stearin, linolje, tjære, voks, harpiks og terpentin, for å lage det som ble den første vellykkede skismøringen for vått føre. Han kalte blandingen klister, et navn som bokstavelig talt har festet seg i både norsk og engelsk.

* Fra en artikkel i Norwegian American Weekly (Seattle, USA)

Ut av ordboken: Små og Small

small

Av M. Michael Brady

Det norske ordet små, og det tilsvarende engelske small, er kanskje små ord, men de har en stor forhistorie. Begge kommer av det norrøne smár. Ordene er veldig vanlige i våre dager, og finnes i mange sammenhenger. Kunnskapsforlagets Norsk Ordbok har fire betydninger av små som adjektiv og adverb, og over 100 varianter av små i sammensatte ord. Clue Norsk-Engelsk ordbok har 210 sammensatte ord som begynner på små. The Complete Oxford Dictionary lister opp 36 definisjoner av small – som adjektiv, adverb og substantiv.

I tillegg brukes ordet small på engelsk som etternavn. Denne kategorien navn beskrev opprinnelig fysiske attributter; en person som het Small, kunne man regne med ikke var stor. Fra føydaltiden i Europa, rundt det 12. århundre, ble etternavn arvelige, og etter dette gikk mye av den beskrivende verdien tapt. I Skottland var det mange familier som het Small, og hver av dem hadde sitt eget familievåpen, slik som det på bildet her.

Det ligger mer bak språkutviklingen til ordet smár enn at ord som i dag er alminnelige i to språk stammer fra det samme opprinnelige ordet. Det er nemlig sannsynlig at det norrøne ordet er en variant av det gammelfrisiske ordet smel, og friserne kom før vikingene i europeisk historie.

Dette gir i sin tur anledning til å spekulere i et aldeles nytt syn på europeisk historie, slik det journalist og forfatter Michael Pye reflekterer over i en ny bok: «The Edge of the World: How the North Sea Made Us Who We Are» (London, 2014). Hvis Pye har rett – og det er mye som tyder på det når man leser denne meget velskrevne boken, som er spekket med referanser – så kan Nordsjøen konkurrere med Middelhavet om opphavet til den europeiske sivilisasjons vugge. Romerrikets fall la slett ikke landene i nord øde. Tvert imot var det først friserne, deretter vikingene og så de hanseatiske handelsmenn som la vilkårene for det moderne Europa.

Kan det være at språkhistorien til de to små ordene – små og small – kan ses på som en sidehenvisning til den historiske utviklingen, som ørsmå brikker i en større sammenheng?

Flak

Greenland_East_Coast_7

Av M. Michael Brady

Ordet floe på engelsk er et lånord fra det norrøne ordet fló. Avledningen er en god illustrasjon på hvordan etymologi kan vandre. Det gammelnorske ordet fló betød opprinnelig «horisontalt lag» eller «flak», som også er to av de fem betydningene av ordet flo i moderne variant. I tillegg stammer også de moderne norske ordene flom, flåte og fløte – samt de engelske ordene flood og floe fra fló.

Denne spredningen i betydninger i både norsk og engelsk reflekterer landenes felles historie som sjøfartsnasjoner. Ordet floe dukker første gang opp i engelsk skriftspråk i 1817, i en rapport til «The Annual Register», et toneangivende oppslagsverk som først ble gitt ut i 1758: «Pieces of very large dimensions, but smaller than fields, are called floes.» («Svært store felt, som likevel er mindre enn “fields” [vidder] kalles for “floes” [flak].») Rapporten var skrevet av William Scoresby (1789-1857), en fremstående britisk polforsker, vitenskapsmann og geistlig. Han var sønn av en hvalfanger med samme navn, som hadde lagt seg opp en formue på fangst i Arktis.

Små forskjeller i engelsk og norske sjøfart har satt sine spor i hvordan ordet er brukt i de to språkene. I engelsk-ordbøker er det tre hovedbetydninger av ordet floe: Isflak (som ikke er fast i land), tilfrossede elveløp, og frosne bekker i en isbre. I norsk-ordbøker er det like mange betydninger av ordet flo: Høyvann, horisontalt lag, og regnskur. I tillegg har ordet floe enda en betydning som avspeiler historien. Engelske selfangstmenn på 1800-tallet omtalte den alminnelige ringselen (Phoca hispida) for «floe rat».