Ut av ordboken: Jul

Julereia_-_bergslien_1922

Av Michael Brady

Slår du opp ordet Yule i en engelsk-norsk ordbok, vil du se at det oversettes med ordet jul. Hvis du slår opp i en norsk-engelsk ordbok, finner du derimot at jul oversettes med Christmas, og flere liknende uttrykk (det er seks i Clue 10). Denne forskjellen skyldes de svært ulike historiene som ligger bak feiringen av avslutningen på året blant de germanske folkeslag som ble forent under den kristne reformasjonen. Til slutt ble alt dette forent i den svært utbredte feiringen av jul.

De første kjente omtalene av ordet Yule finnes i de gamle germanske månedsnavnene Ærra Jéola («før jul») og Æftera Jéola («etter jul»). Motsetningene i omtale eksisterer den dag i dag. Moderne engelskordbøker har to hoveddefinisjoner av ordet Yule: «Desember eller januar» og «Jul og feiringene som forbindes med denne».

Det gammelnorske ordet for fest ved utgangen av året er jól, den direkte opprinnelsen til det moderne norske ordet jul. Feiringen av jól henger sammen med Den ville jakten – en eldgammel europeisk myte som fantes i mange samfunn over hele det europeiske kontinentet. Den norske versjonen av dette er Åsgårdsreia («Åsgård-rytterne»). Åsgård er som kjent hjemstedet til vikingenes guder.

En av de lokale variantene av Åsgårdsreia er Julereia, noe som antyder at man kan finne kristen innflytelse på myten i litteratur og kunst. Budskapet var klart – du måtte forberede deg til julefeiring dersom du ikke ville risikere å bli feid avgårde av Åsgårdsreia eller Julereia.

Den norske maleren Nils Bergsliens maleri «Julereia» (1922) viser troll og mennesker sammen; en felespiller som rir på et reinsdyr, mange som tilsynelatende er beruset, alle i et uanstendig opptog på en tradisjonell gårdsplass. Det tvetydige budskapet er at det kan være fælt – eller morsomt, eller kanskje begge deler – å bli feid avsted.

I dag brukes det engelske ordet Yule og det norske ordet jul om julefeiring og tradisjonene rundt dette. Vi har for eksempel julebukk her i Skandinavia, mens Yule log («julekubbe») brukes i engelsktalende land.

Ut av ordboken: Rosin

 

rosin2

Av M. Michael Brady

Hvis du vandrer gjennom en vingård i Syd-Frankrike like etter druehøstingen i september, vil du kanskje finne noe man første gang oppdaget helt tilbake i den aller første tiden for vinlaging – så langt tilbake som til ca. 2000 f.Kr. Langsmed stiene, der drueplukkerne har mistet dem, ligger det igjen klaser av druer som solen har tørket til rosiner, og som det frister å spise på stedet.

Opprinnelsen til ordet rosin er et par tusen år nyere, fra omkring 75 e.Kr., da latin ble skriftspråket i Romerriket. Det latinske ordet racemus, som betyr klase av druer eller bær, ble opphavet til minst fem ulike former i gammelfransk: rais-, razin, reis-, resin, og rosin. Fra gammelfransk utviklet ordene seg videre til det moderne rosin på norsk og dansk, russin på svensk, og via anglo-normannisk på 1200-tallet til det moderne raisin på fransk og engelsk.

Men den språklige stien tok en liten avstikker. Det latinske ordet racemus utviklet seg via gammelfransk til grappe de raisin på moderne fransk (ordet grappe betyr klase eller gruppe). Det førte til språklige forskjeller mellom fransk og engelsk. I 1290 ble ordet grape for første gang brukt i South English Legendary, et middelengelsk helgenskrift, der det betød «ett av bærene som vokser i en klase på en vinranke». Ordet grape ble etter dette betegnelsen for drue i moderne engelsk.

Pussig nok tok etymologien til det norske ordet drue også en omvei fra racemus, men en ganske annen rute. Det plattyske ordet drūf, som i Middelalderen betød klase, var utgangspunktet her. Både norsk og engelsk har altså utviklet egne ord for den modne frukten som spises eller brukes til vin! De tørkede bærene er imidlertid fortsatt kjent som henholdsvis rosin og raisin. I fransk har man derimot beholdt raisin både for den friske og tørkede varianten. Der kalles den tørkede som regel raisin sec, som bokstavelig talt betyr tørr drue.

Akevitt

akevitt-glass

 

Av M. Michael Brady

Akevitt, eller «aquavit», er et ord som nå finnes i språk over hele verden. Etymologien til ordet slik det defineres i ordbøker, har forbindelser til dansk og norsk, og spredningen av ordet tilskrives reiser. Hovedpersonene i denne historien er en dansk prest fra 1500-tallet, og en engelskmann fra 1800-tallet – begge bosatt i Norge.

Ingen vet når akevitt først ble drukket i Norge. Destillert alkoholholdig drikke kom til landet med kristendommen på 1000-tallet, så den første akevitten må ha dukket opp etter dette. Drikken er først omtalt som dansk import. Den 13. april 1531 sendte Eske Bille, den danske lorden til Bergenhus festning, en kasse akevitt med sin budbringer Jon Teiste til Olav Engelbrektsson. Han var den siste romersk-katolske erkebiskop i landet og bodde på Steinvikholmen slott ved Stjørdal. Et kort brev fulgte med kassen, og en beskrivelse av innholdet: nogit Watn som kallis aqua vite och hielper samme watn for alle haande kranckdom som ith menneske kandt haffue indvortes och udvortes («litt vann som kalles Aqua Vite og dette vannet hjelper mot alle sykdommer man kan ha, både innvortes og utvortes»).

Mer enn tre århundrer senere slo den engelske forretningsmannen Thomas Bennett (1814-1898) seg ned i daværende Christiania. I 1850 grunnla han Bennett Reisebureau, et av verdens første reisebyråer, som vokste til å bli en internasjonal kjede, og han gav også ut reisehåndbøker. I den 26. utgaven av Bennett’s Handbook for Travellers in Norway, som kom ut i London i 1890, introduserer forfatter Bennett akevitten for engelskmenn: «De som lider av halsbrann og dårlig fordøyelse anbefales å ta litt norsk ‘Akvavit’ – en slags brandy tilsmakt med karvefrø, som må drikkes uten å blandes med vann.»

I dag er populariteten til ekte norsk akevitt et sosialt fenomen over hele landet. Norske Akevitters Venner (NAV) ble grunnlagt den 16. desember 1999. Nettsiden deres finnes nå på fire språk (norsk, engelsk, tysk og spansk), og man finner aktive underavdelinger i 18 av landets 19 fylker. Disse NAV-vennene var muligens ukjente for de statlige avdelingene for arbeid og velferd, som slo sammen to avdelinger under forkortelsen NAV mer enn seks år senere – den 1. juli 2006. Det er kanskje usannsynlig at man skal blande dem sammen, men den som lager ordbøker bør likevel være svært nøye med å holde de to fra hverandre!