Ut av ordboken: Buntebånd og forgasser

cable_ties

Av M. Michael Brady

I utgangspunktet er det lite ved de to norske ordene buntebånd og forgasser som skulle tilsi at de har noe felles, annet enn at de er navn på hverdagsprodukter. Men språklig sett deler de den egenskapen at de er ord som er lettere å forstå enn de tilsvarende ord på engelsk; som fremstår som helt fremmede første gang de høres eller leses av barn eller andre som lærer språket. Denne forskjellen blir svært tydelig når vi tar utgangspunkt i de engelske ordene.

La oss først se på cable tie på engelsk. Det er ikke åpenlyst hva dette er, med mindre du kjenner til oppfinnelsen fra 1958, som da ble innført som et raskere og billigere alternativ til det tradisjonelle, arbeidsintensive håndverket cable lacing, der man buntet ledninger sammen i kabler ved hjelp av vokset hyssing som ble knyttet rundt.

Det norske ordet buntebånd er derimot selvforklarende. Det er ikke nødvendig med kjennskap til teknikk. Ordet beskriver bruken av gjenstanden, og dermed er også definisjonen enkel: «et bånd som brukes til å stramme rundt noe, og med en låsemekanisme … som i dag har mange bruksområder … det brukes til og med som håndjern i enkelte land.»

Så tar vi for oss ordet carburettor på engelsk. Heller ikke dette ordet gir noen umiddelbar mening med mindre du kjenner til produktet, eller kan det franske ordet carburateur, som engelsk har hentet det fra. På fransk er ordet lett å forstå. Det betegner en innretning i en forbrenningsmotor som skal få en carburant, altså et flytende drivstoff – for eksempel bensin – til å fordampe. I begynnelsen av elektronikkalderen hadde engelsk også lånordet carburant. Det dukket opp i 1893, i første utgave av A Standard Dictionary of the English Language, utgitt av Funk & Wagnalls Co. i New York. Ordet fikk imidlertid kort levetid på engelsk, og sto for siste gang på trykk i 1928, i en artikkel i avisen Daily Telegraph i England. Så i dagens engelsk er det ikke lenger lett å se forbindelsen tilbake til dette ordet, eller hva innretningen kalt carburettor gjør.

Slik er det ikke på norsk. Ordet forgasser skjønner man uten videre at er noe som produserer gass, det vil si får den til å fordampe. Dagens biler har ikke forgassere, men de finnes fortsatt i mange eldre biler, i tillegg til i mindre kjøretøy med forbrenningsmotorer, slik som mopeder. Derfor vil forgasser mest sannsynlig fortsette å være et selvforklarende ord i ordbøkene i mange år fremover, akkurat slik buntebånd vil være det.

Ut av ordboken: Brisling

sardiner-i-olje-ettlags1

Av M. Michael Brady

Brislingen, den lille sildefisken, er sannsynligvis Norges mest spiste eksportfisk verden over. I våre dager er navnet likevel nesten ukjent. Du kan gå inn i en hvilken som helst fiskebutikk, også i Norge, og spørre etter brisling, og vil da mest sannsynlig få høre at de «selger ikke brisling her.» Men hvis du spør en erfaren fiskehandler får du kanskje råd om å gå et annet sted og kjøpe noe annet. Og der ligger mysteriet om fisken som er velkjent blant de som fanger den, men helt anonym for folk som spiser den.

Mysteriet strekker seg videre, til selve ordet brisling. Man er ikke helt sikre på opprinnelsen, men etymologer mener det er en forbindelse til det gamle danske eller norske dialektordet brisa eller brise, som betyr «å blusse opp» eller «gløde», noe som er svært beskrivende for måten lyset reflekteres i de sølvgrå skjellene til en stim med brisling. Fisken hører hjemme langs vestkysten av hele Europa, fra Norge til Portugal, og det nordiske navnet ble tilsynelatende rådende så snart fiskere fant ut at det var lønnsomt å fange den. I Norge fanget man først brisling ved å bruke landnot, en not som ble dratt med robåter ut fra og så inn mot land, særlig langs kysten av Rogaland. Rundt 1910 tok man i bruk snurpenot, som ble dratt av motoriserte fiskeskøyter og dermed erstattet den tradisjonelle landnota. Fangstvolumet økte i takt med den blomstrende sardinindustrien: sardin var et samlebegrep på mange slags sild som ble røkt og hermetisert til matbruk. Ordet sardin antas å komme fra middelhavsøya Sardinia der fisken en gang dominerte – men det er en annen historie.

Rundt 11 varianter av sild sorterer under betegnelsen sardin. Den vanligste i norske farvann er nettopp brislingen. Så fra et språklig standpunkt er fisken i Norge en brisling når den er i live og når den fanges, men en sardin straks den er røkt, hermetisert og til salgs i butikkene.

Norges ledende sardinprodusent er King Oscar AS i Bergen. Firmaet ble grunnlagt i 1902, og kong Oscar II av Sverige og Norge hadde gitt tillatelse til at hans navn og portrett kunne brukes på sardinboksene. King Oscar Sardines ble eksportert til USA allerede i 1903, og markedet der ble etterhvert det nest største i verden – bare forbigått av markedet innenlands i Norge. Andre større markeder omfatter resten av Europa, Canada, Japan, Singapore, Australia og Sør-Afrika.

Det knallrøde cellofanomslaget på en 106-gramsboks med King Oscar-sardiner har en avslørende detalj. Med liten skrift i listen over ingredienser står det at boksen inneholder 80 gr. lettrøkt brisling. Så kanskje er en boks med brisling som en juridisk kontrakt, der de vesentlige detaljer fremkommer med liten skrift.

Ut av ordboken: Egg

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Monument to the discovery of America by Columbus, Sant Antoni de Portmany, Ibiza, Spain

 

Av Michael Brady

Man kan hevde med styrke at ordet «egg» er et av de mest kjente fra det enorme vokabularet innen zoologi, kanskje fordi mennesker har spist egg i tusener av år før de engang ble nevnt skriftlig. De moderne formene – eggengelsk, ægdansk og äggsvensk – stammer alle fra det norrøne egg og / eller det gammelengelske ǽg.

Det første trinnet av denne utviklingen fant sted rundt år 1000, foranlediget av at egg ble nevnt i den angelsaksiske bibeloversettelsen, bl.a. i Lukas 11,12. Men selv lenge før ordet ble nevnt skriftlig hadde egg fått stor betydning gjennom mytologien, ikke minst i den romerske fortellingen om Gemini-tvillingene Castor og Pollux. Det ble sagt at de kom til verden fra et egg, sammen med halvsøstrene Helena av Troja og Klytaimnestra.

På 1400-tallet fikk egg i tillegg metaforisk status. I en vandrehistorie fra en middag med adelen i Spania, skal Kristoffer Columbus ha blitt fortalt at oppdagelsen av Amerika hadde vært uunngåelig, og dermed ingen stor bragd. Columbus forholdt seg taus, men ba om å få et helt egg. Så utfordret han adelsmennene til å få egget til å stå på én ende, uten at det veltet. Alle forsøkte, men ingen greide det. Da tok – fortsatt i følge historien – Columbus egget, kakket det forsiktig flat på én ende, og satte det stødig ned på bordet. Adelsmennene var forbløffet, men budskapet var tydelig: Hvem som helst kunne ha gjort det, men bare etter at én hadde oppdaget hvordan. Uttrykket “et Columbi egg” har etter dette gått inn i språket. På Ibiza kan man i dag se et monument til minne om Columbus’ oppdagelse av Amerika – en skulptur formet som et egg.

adolphe_millot_oeufs-fixed

Rundt utgangen av 1800-tallet, før fargefotografiet var oppfunnet, tegnet den franske illustratøren Adolphe Millot egg for Grand Larousse encyclopédique. Eggene var så naturtro og vakre at de i dag regnes som kunstverk. Før vår tid har egg altså fått fremtredende betydning. Ikke bare i zoologien, men også innen mytologi, filosofi og kunst. Da er det kanskje ikke så rart at den fullstendige definisjonen av egg i den elektroniske utgaven av Oxford English Dictionary gir en utskrift på 15 A4-sider!

Til tross for at ordet egg er så utbredt, har man ikke funnet noen felles indo-europeisk rot for ordet. Mange teorier har vært fremlagt om hva ordet kan ha kommet av, men ingen har kunnet fastslå noe endelig. Kanskje vil det alltid være et mysterium knyttet til ordet, akkurat slik det er med livet, som egg fra naturens side er skapt for å opprettholde.