Ut av ordboken: Steakhouse

 

valles_steak_house_albany_ny

Av M. Michael Brady

Smak litt på ordet Steakhouse. Det er åpenbart ikke et norsk ord. Men det står i norske ordbøker, som i Kunnskapforlagets Norsk Ordbok, klart definert: «Restaurant spesialisert på kjøttretter [eng.]» Det er opplagt et lånord fra engelsk. Hvis du slår opp ordet i Clue Norsk-Engelsk ordbok, finner du–uten at det forbauser noen–heter steakhouse uansett hvilken vei du slår det opp.

I både Oxford Dictionary of British English og Webster’s Dictionary med amerikansk, finner du tilsvarende korte definisjoner. Ingen tilleggsinformasjon er gitt. Artikler i oppslagsverk gir imidlertid en språkvitenskapelig pekepinn: Steakhouse er restauranter av amerikansk opprinnelse, med meny som kan spores tilbake til det som ble servert i chophouses i London på 1690-tallet.

Det finnes mer enn 40 steakhouse-kjeder over hele USA, i tillegg til flere uavhengige steakhouses. De finnes både på bygda og i storbyene. Og det finnes en kjempe blant dem; Big Texan Steak Ranch, som åpnet i 1960 på den verdensberømte Route 66 i Amarillo i Texas, og som nå er berømt for sine lange Cadillac-limousiner og for sine storspiserkonkurranser. Betydningen av disse steakhouses i hverdagslivet førte til at de ble kjent verden over, som en bauta i det amerikanske kjøkken. Men når det er sagt, er selve ordet ikke av amerikansk opprinnelse. Røttene til de to ordene navnet er satt sammen av finner vi et annet sted, nemlig i norrønt. Og veien ordene har tatt gjennom historien til moderne språk er svært ulik.

Det moderne engelske ordet house kommer direkte fra gammelengelsk hús, akkurat som det norske ordet hus kommer av norrønt hûs. Imidlertid har det gammelnorske ordet steik, som betydde «stort stykke kjøtt», gått i forskjellige retninger. På norsk gikk det direkte til det moderne norske ordet stek–også et stort stykke kjøtt, og til det moderne verbet steke. På engelsk gikk veien i første omgang også direkte, til ordet steak. Men tidlig på 1400-tallet endret ordet betydning, sannsynligvis på grunn av en endring i matlagingen. En steak var ikke lenger et stort stykke kjøtt, men en skive av et slikt stykke–en biff. Det var ingen samtidig utvikling av et verb. Fra tidlig på 1700-tallet snakket man om å koke eller riste biff, forløperne til dagens grilling.

Denne etymologiske nyansen har ført til en språkvitenskapelig kuriositet i våre dager. Nemlig at det ikke finnes noe norsk ord for steakhouse, og at vi derfor har importert lånordet uendret, muligens fordi en oversettelse ville blitt klosset. I dag finnes det en norsk restaurantkjede ved navn Big Horn Steakhouse, de har 24 restauranter over hele landet og en på Gran Canaria. Kanskje vil språklig nysgjerrige middagsgjester i et Big Horn Steakhouse fundere over at Big Horn er navnet på en kvegsort på de store, åpne viddene i Texas, mens Steakhouse nå er et norsk ord?

Ut av ordboken: Folk

folketeaterbygningen_oslo

 

Av M. Michael Brady

Ordet Folk er mye brukt. Det finnes varianter i alle germanske språk, noen ganger med annen stavemåte, som Volk på tysk. Definisjonen av folk i den elektroniske utgaven av Oxford English Dictionary gir en utskrift på ti A4-sider. På norsk ser man det ofte i sammensetninger sammen med andre substantiv, ofte med bokstaven e mellom. Clue Norsk-Engelsk ordbok har 153 sammensatte ord som begynner med folk, i tillegg til folklore, som er et lånord fra engelsk.

Ordet folk dukker først opp i norrønt og gammelengelsk. Gjennom århundrene er både stavemåten og betydningen av folk godt bevart, noe som kan forklare at ordet er så alminnelig i våre dager. Blant de sammensatte norske ordene som folk er en del av, er det mange egennavn, og disse gir et bilde av samfunnsutviklingen i landet i takt med at ordene ble introdusert i språket utover 18- og 1900-tallet. Nedenfor følger de sju mest kjente:

  • I 1864 ble den aller første folkehøyskolen (Sagatun folkehøyskole) etablert i Norge, etter modell av den første liknende skolen som ble etablert i Danmark i 1844.
  • I 1882 utgav Henrik Ibsen boken En Folkefiende.
  • I 1920 ble Folkeforbundet den offisielle norske oversettelsen av League of Nations, en internasjonal organisasjon som eksisterte fram til 1946.
  • Fra 1932 til 1935 ble Folketeatret bygget i Oslo, et initiativ som ble satt i gang for å bringe kvalitetsteater til arbeiderklassen.
  • I 1949, samme år som bilen først ble importert, ble Folkevogn den norske betegnelsen på det tyske bilmerket Volkswagen–som selv er en sammensetning av de tyske ordene Volk og Wagen, bundet sammen av en s.
  • I 1965 ble Folkeuniversitetet det offisielle navnet på ikke-akademisk voksenopplæring, som Studentersamfundets Fri Undervisning hadde tilbudt siden 1840.
  • I 1970 ble Folkeregisteret etablert for å skape et nasjonalt register over alle innbyggere i landet.

Hele tiden kom det ord sammensatt med folk i språket som gjenspeilet datidens trender. Den kanskje aller nyligste sammensetningen kom i 1997: Folkefinansiering, som er den norske oversettelsen av crowd funding, en moderne alternativ finansiering som er muliggjort av internett.

Kto kogo?

Per Egil Hegge

Av Per Egil Hegge

Den mystiske overskriften er ett av de mest sentrale sitater fra Russlands politiske historie. I den språklige, og dermed stort sett uforståelige, originalversjonen er det svært mye brukt i amerikansk politisk og historisk litteratur. Det tillegges maktpolitikeren Vladimir Lenin (1870-1924), og kan oversettes med «hvem tar hvem?» eller «hvem tyner, dreper eller undertrykker hvem?». Altså hvem har eller skal ha makten? og fremfor alt: hvem bruker den?

På et mindre betydningsfullt nivå, i alle fall for verdenshistorien, oppsto det samme problemet i en overskrift i nettavisen Nordland.no 18. juni 2014: «Betjenten skulle bare anholde ham. Da skallet han ham ned.»

Det fremgikk av teksten at det var den personen som skulle anholdes, som skallet ned betjenten. Men det kan like godt leses som at betjenten brukte en springskalle som maktmiddel for å få anholdt personen. Slikt er jo ikke bra, eller ville ikke ha vært det.

I en litt annen variant var problemet å finne i denne setningen, som en NRK-reporter leste i en nyhetssending samme dag: «Han mener denne forskningen må få konsekvenser for sitt universitet.» Dette er en klassisk hans/sin-feil. Her blir det forskningen som har sitt eget universitet, og oftest er det i virkeligheten omvendt. Vår kollega refererte en professor som uttalte seg om sitt universitet, eller med pinlig nøyaktighet, om det universitetet hvor han arbeider, underviser og formodentlig forsker.

For å bli sikre på at det er slik, må vi drive med grammatisk analyse. Det har oftest større nytteverdi enn underholdningsverdi, men det er ikke slik at livet utelukkende består av fornøyelser. Eiendomspronomenet sin/sitt/sine må alltid vise tilbake på subjektet, og subjektet i den leddsetningen hvor eiendomspronomenet har sin plass, er ikke «han», men «forskningen». Han er subjekt i helsetningen «han mener».

Jobb

arbeiderpartiet1maiyoungstorget

 

Av Michael Brady

Det norske substantivet jobb og det tilsvarende verbet jobbe kommer fra det engelske ordet job, som er både substantiv og verb. Men historien til det engelske ordet, og dermed det avledede norske, er nokså uklar. Opprinnelsen til ordet job i gammelengelsk er ukjent; Oxford English Dictionary skriver om etymologien kun at det «sannsynligvis var i bruk i dagligtale i noe tid før det dukket opp skriftlig.»

Til tross for dette er det en teori om denne hverdagslige bruken. Det gammelengelske ordet job antas å ha kommet inn i språket fra det gammelfrankiske ordet gobe, som betyr «munnfull». Det virker tilforlatelig, ettersom job høyst sannsynlig til å begynne med betydde «arbeidsstykke», og andre, beslektede ord i moderne engelsk også kom fra ordstammen gobe; som gobbet (matbit) og goblet (vinbeger).

På sin historiske vandring til moderne norsk, fikk jobb med seg en ekstra «b». Det er enkelt forklart med at det stemmer overens med norske staveregler knyttet til uttale: Etter en kort vokal skal det følge dobbel konsonant. Engelsk er ikke like tydelig i sin moderne versjon av kildeordet. Frem til i hvert fall midten av 1700-tallet ble ordet job fra tid til annen stavet med to b-er: jobb. Hvorfor varianten med to b-er ikke klarte seg i moderne engelsk kan ikke forklares med noen av reglene for dobbelkonsonant.

Det motsatte tilfelle ser vi der det dukket opp en dobbelkonsonant i engelsk som har blitt bevart. Det moderne engelske ordet Hell, stedet hvor man i følge flere religioner havner etter døden hvis man har vært ond, hadde på gammelengelsk kun én «l», hel. Med tiden fikk ordet enda en «l», og ble til Hell, slik det er i dag.

På denne måten gir det moderne norske ordet jobb oss en anledning til å stoppe opp og reflektere over noen av de mange unntakene som engelsk rettskrivning er beryktet for.

Skal det være en muffins?

 

Per Egil Hegge

Av Per Egil Hegge

Blant de mange som mener at de behersker engelsk, er det noen som irriterer seg over de norske, eller rettere sagt engelske flertallsformene som brukes i entall. Det kan da ikke hete en caps eller en pins på norsk?

Vel, det gjør det. Det heter et drops også, og det lød over all måte merkelig for et par generasjoner siden.

Men verden går uopphørlig fremover, og etter hvert som det ikke var variert nok med grovbrød og wienerbrød, fikk vi det amerikanske bakverket muffins. Hva skal det hete på norsk? En muffin eller en muffins?

Blant dem som hadde størst grunn til å lure på dette, og som dessuten var programforpliktet til å finne et svar, var den tidligere skøyteløperen Tor Guttu. Han ble leksikograf, noe som betyr ordboksredaktør, etter at han satte skøytene på loftet.

Hvordan finner man ut av slikt? Leksikografer gjør som journalister: Hvis de ikke vet det selv, forsøker de å finne noen som har greie på det de lurer på. Følgelig ringte han et bakeri, presenterte seg og fremla sitt ærende: Heter det en muffin, eller sier dere i bransjen en muffins?

Damen som hadde tatt telefonen, begynte å le. Hun skoggerlo, og det så kraftig at hun mistet telefonen på gulvet, og forbindelsen ble brutt. Guttu ventet noen sekunder og ringte nummeret på ny. Damen svarte. Men hun lo fremdeles, og han skjønte at hele bakeriet var blitt informert, for åpenbart lo alle. Litt nedslått, men tross alt opplyst, skjønte han tegningen: Her var det en tulling fra universitetet som lurte på om det kan hete en muffin, når enhver idiot vet at det selvfølgelig heter en muffins.

Så i ordboken står det muffins, -en – bakverk i liten, oftest rund form.

Capsen av for ekspertisen.