Et drabelig rekordforsøk, på en måte

 

Per Egil Hegge

Av Per Egil Hegge

Den nærmest epidemiske bruken av den intetsigende frasen «på en måte» irriterer svært mange lyttere, enten de bruker tid på å høre et foredrag eller en diskusjon i radio. I skriftlig norsk forekommer den ikke så ofte, og takk for det. Ansporet av en lytter satte jeg meg til med podcast fra NRK en marsdag for to år siden; han hadde i kraftig og stadig stigende ergrelse foretatt en opptelling og hevdet at «på en måte» strømmet inn i øregangen hans 81 ganger i løpet av et tolv minutters innslag i kulturprogrammet Verdibørsen.

Intervjuobjektet, en forfatter som er trygt plassert i en aktverdig akademisk posisjon, klokket inn 79 treff da jeg spilte opptaket. Han bidro også med «på sett og vis» minst to ganger, og det uforlignelig presise «en slags sånn derre» gledet han sine lyttere og den stakkars programlederen med et par-tre ganger. Dette må regnes som et mer enn respektabelt rekordforsøk, spesielt fordi han ble intervjuet om en bok han hadde skrevet; den handlet ovenikjøpet om «mindfulness» – som i min begrepsverden må ha en eller annen forbindelse med tankevirksomhet eller i alle fall tanketilkobling.

«På en måte» ble strødd ut over det kuperte språklige landskapet i en rekke sammenhenger (et noe overdrevet uttrykk her), som i «jeg tenker på en måte at» osv., «jeg oppdaget på en måte at» osv., «det høres på en måte utmerket ut at» osv., «på en måte det litt paradoksale at» osv., «man begynner å lure på en måte på at» osv.

Det brukes jo oftest som en talemåte for å vinne tid. Den omtalte varianten egnet seg dårlig til det, fordi det konsekvent ble uttalt [pnmte]. Det gir anslagsvis 0,2 ekstrasekunder.

Jeg hørte i NRK en gang i forrige tiår en person fortelle om sin barndom. Det gjorde han klart og greit inntil han kom inn på sine søsken. Han var lillebror til dem alle, og det uttrykte han slik: «Jeg var på en måte den yngste i søskenflokken.»

Mange middelaldrende og godt voksne foreldre vil vel ennå huske at perioden med små barn i familien kunne arte seg litt kaotisk iblant. Men selv de mange som ikke alltid hadde det fulle og detaljerte overblikk, var stort sett på det rene med barnas fødselsrekkefølge. Hvis jeg husker riktig, husket barna det også.

Betryggende – på mange måter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s