Intens tankevirksomhet

Per Egil Hegge

Av Per Egil Hegge

Det er flere som klager over at altfor mange tenker. Nå skulle jo det hjelpe til å bringe menneskeheten fremover og oppover. Men det de mener, er at ingen tror eller mener noe lenger, de tenker at det er slik og slik. Dette er nok en import fra engelsk, I think, som betyr jeg tror, jeg mener. Det er ikke noe i veien for å bruke de verbene jeg nevnte, litt mer, og tenke litt mindre – eller rettere sagt: bruke verbet tenke litt sjeldnere.

En av kritikerne siterte for fire år siden et intervju fra NRKs nettsider: «Hun (rektoren) mener elevene selv best vet hvilke aktiviteter som er morsomme å ha. Men hun er ikke enig i at skolen gir fjerdeklassingene for stort ansvar. – Nei, det tenker jeg ikke. Jeg tenker at de var veldig godt forberedt og de har en veldig god prosess i forkant og lærte veldig mye.» Litt senere tilføyde rektoren: – Jeg tenker at Utdanningsetaten i Oslo er fornuftige.

Her ville det ha blitt svært mye bedre norsk, også fordi det ville ha vært mindre ensformig, hvis hun hadde sagt: «Nei, jeg er ikke enig. Jeg mener (eller synes) at de var veldig godt forberedt» osv. Og i utsagnet «Jeg tenker at Utdanningsetaten i Oslo er fornuftige (hvor det nok heller burde ha stått fornuftig)», synes jeg rent ut at det er feil å bruke verbet tenke. Men det er mulig at språkutviklingen har rykket enda noen meter foran det som jeg synes er fornuftig. Likevel reagerer jeg hver gang jeg hører det journalistiske spørsmålet: «Hva tenker du om at …» osv. eller «Hva tenker du om det?»

Legg merke til at hvis jeg sier: «Dette får greie seg. Jeg tenker vi slutter her», får setningen et innslag av en overdose snusfornuft og pålegg, eller brysom bestemmelseskløe. Men jeg tenker likevel at det får være nok for denne gangen.

Bjørnedyr

Milnesium_tardigradum

Av Michael Brady

Bjørnedyret er muligens Norges minst kjente dyr. Ordet bjørnedyr er ikke med i de nåværende utgavene av verken Norsk Ordbok (Kunnskapsforlaget), Stor Engelsk Ordbok, Norsk-Engelsk (Kirkeby Forlag), Norsk Engelsk Ordbok (Einar Haugen, Universitetsforlaget) eller Clue (versjon 10; på listen, men ikke definert eller oversatt)*.

Det er diskutabelt om denne leksikografiske anonymiteten er rettferdig. Bjørnedyret studeres flittig av vitenskapsmenn, og har figurert i flere populære vitenskapelige artikler, nå sist i Aktuelt /  Forskning, Morgenbladet, nr. 6, 12.-18. februar 2016. Det kan være et av verdens mest tallrike dyr; til nå er rundt 1150 arter av dyret kjent og katalogisert i zoologiske oppslagsverk.

Denne underlige situasjonen har kanskje oppstått fordi bjørnedyr også er et av verdens aller minste dyr. De største eksemplarene kan være oppimot 1,5 mm, de minste er mindre enn 0,1 mm. I dyrets naturlige tilholdssteder i ferskvanns- og havsedimenter, kan det være så mange som 25 000 dyr pr. liter. Detaljerte bilder av bjørnedyr kan bare tas med elektronmikroskop.

Bjørnedyret ble først oppdaget av den tyske zoologen Johann August Ephraim Goeze (1731-1793) fra Aschersleben i Sachsen-Anhalt. Han kalte den for kleiner Wasserbär, fordi dens klossete gange og fire par stutte bein minnet litt om en bjørn. Ordrett betyr det «liten vannbjørn», og er opprinnelsen til det norske ordet bjørnedyr, og også navnet water bear på engelsk. I 1776 gav den italienske biologen Lazzaro Spallanzani (1729-1799) dyret tilleggsnavnet Tardigrada, som betyr «saktegjenger». Det er også en god beskrivelse, og har blitt den vitenskapelige betegnelsen.

I dag blir bjørnedyret studert viden om, delvis fordi den finnes overalt – i vidt forskjellige miljøer. Fra 6000 meter over havet i Himalaya, til 4000 meter under havoverflaten. Fra polområdene til ekvator. Minst like viktig er det at bjørnedyr kan bære på noe av hemmeligheten til overlevelse, ettersom de kan tåle temperaturer opp til 151° og ned til iskalde -253°. De kan overleve høye doser med radioaktivitet, og de kan gå i dvale i så lenge som 10 år.

Både leksikografisk og vitenskapelig vil vi nok snart høre mer om bjørnedyr.

* Redaksjonell merknad: Ordet vil være å finne med definisjon i neste versjon av Clue norsk-engelsk ordbok: Bjørnedyr > water bear, tardigrada.

Et drabelig rekordforsøk, på en måte

 

Per Egil Hegge

Av Per Egil Hegge

Den nærmest epidemiske bruken av den intetsigende frasen «på en måte» irriterer svært mange lyttere, enten de bruker tid på å høre et foredrag eller en diskusjon i radio. I skriftlig norsk forekommer den ikke så ofte, og takk for det. Ansporet av en lytter satte jeg meg til med podcast fra NRK en marsdag for to år siden; han hadde i kraftig og stadig stigende ergrelse foretatt en opptelling og hevdet at «på en måte» strømmet inn i øregangen hans 81 ganger i løpet av et tolv minutters innslag i kulturprogrammet Verdibørsen.

Intervjuobjektet, en forfatter som er trygt plassert i en aktverdig akademisk posisjon, klokket inn 79 treff da jeg spilte opptaket. Han bidro også med «på sett og vis» minst to ganger, og det uforlignelig presise «en slags sånn derre» gledet han sine lyttere og den stakkars programlederen med et par-tre ganger. Dette må regnes som et mer enn respektabelt rekordforsøk, spesielt fordi han ble intervjuet om en bok han hadde skrevet; den handlet ovenikjøpet om «mindfulness» – som i min begrepsverden må ha en eller annen forbindelse med tankevirksomhet eller i alle fall tanketilkobling.

«På en måte» ble strødd ut over det kuperte språklige landskapet i en rekke sammenhenger (et noe overdrevet uttrykk her), som i «jeg tenker på en måte at» osv., «jeg oppdaget på en måte at» osv., «det høres på en måte utmerket ut at» osv., «på en måte det litt paradoksale at» osv., «man begynner å lure på en måte på at» osv.

Det brukes jo oftest som en talemåte for å vinne tid. Den omtalte varianten egnet seg dårlig til det, fordi det konsekvent ble uttalt [pnmte]. Det gir anslagsvis 0,2 ekstrasekunder.

Jeg hørte i NRK en gang i forrige tiår en person fortelle om sin barndom. Det gjorde han klart og greit inntil han kom inn på sine søsken. Han var lillebror til dem alle, og det uttrykte han slik: «Jeg var på en måte den yngste i søskenflokken.»

Mange middelaldrende og godt voksne foreldre vil vel ennå huske at perioden med små barn i familien kunne arte seg litt kaotisk iblant. Men selv de mange som ikke alltid hadde det fulle og detaljerte overblikk, var stort sett på det rene med barnas fødselsrekkefølge. Hvis jeg husker riktig, husket barna det også.

Betryggende – på mange måter.

Ut av ordboken: Nærblikk på helligdager

 

Police_Week_Blue_Mass_2013_(8739367386).jpg

Av Michael Brady

Alle vet hva helligdager er. Nesten. Et blikk på en vanlig veggkalender eller syvende sans vil avdekke mange slags helligdager. De mest velkjente er de offentlige fridagene, viktige eller minneverdige dager hvor de fleste har fri fra jobben. På engelsk kalles disse «red-letter days» etter sedvanen med å trykke disse datoene i rødt i kalenderen. Det tilsvarende begrepet på norsk er merkedager, siden man også bruker andre grafiske midler til å skille ut disse dagene, som skyggelegging av bakgrunnen på veggkalendere. Det finnes også mindre kjente, men like fullt kjente dager som ikke regnes som helligdager eller fridager, som jevndøgn og solverv, og minnedager som for eksempel frigjøringsdagen 1945.

I tillegg finnes det andre dager det er verd å merke seg og som feires som helligdager i kirken, men ikke av befolkningen generelt, da de historisk er av religiøs betydning. I Norge er bare fire av disse merket av i kalenderen. Og selv disse er nærmest obskure, da ikke alle tospråklige ordbøker rommer dem.

Først på året kommer Kyndelsmesse, en kristen minnedag som feires 2. februar, 40 dager etter jul. Den feirer renselsen av jomfru Maria og fremstillingen av Jesusbarnet i tempelet. Den henter navnet sitt fra vokslysene som ga lys til kirkene i den keltiske feiringen av Imbloc, en markering av vårens begynnelse 1. februar.

Den andre er Maria budskapsdag eller Marimesse, også kjent som «Lady Day» i England, der den markerte begynnelsen på året fra 1155 til 1752, da 1. januar ble offisielt utnevnt til årets første dag. Dagen var opprinnelig 25. mars, men er nå en bevegelig helligdag for å unngå at feiringen kolliderer med påsken. I år ble den markert søndag 22. mars i Norge.

Den tredje er Mikkelsmesse, som avholdes 29. september til minne om erkeengelen Mikael, som regnes som den største av erkeenglene i vestlig kristendom. I England under middelalderen markerte Mikkelsmesse («Michaelmas») slutten av innhøstingen så vel som begynnelsen og slutten av året for bonden. I dagens Nord-Amerika anses Sankt Mikael som skytshelgen for enkelte yrkesgrupper som arbeider for befolkningens sikkerhet, inkludert politiet, grensepatruljer og brannmenn. Følgelig markeres dagen hvert år med en Blåmesse, etter fargen på de fleste (men ikke alle) uniformer for offentlige tjenestemenn.

Den fjerde er Reformasjonsdagen, som feires 31. oktober til minne om reformasjonen. Den markeres i de fleste protestantiske land, og særlig de lutherske, som Norge.

Under middelalderen i Storbritannia og Irland, var to av disse fire – Marimesse og Mikkelsmesse – også «Kvartalsdager» (i likhet med 1. juledag og solsommerverv), datoene hvert år da husleien forfalt, tjenerskap ble ansatt, og skolesemestere begynte. I dag er kvartalsdagene mindre viktige, men i England er de fortsatt ofte forfallsdatoer for betaling av leie av tomter og lokaler.