Overtagelse

Per Egil Hegge

 

Av Per Egil Hegge

Å overta noe kan bety å etterfølge en annen person og ta hans eller hennes plass, som i «hun overtar som styreformann etter forgjengeren». I finanslivets guddommelige og inspirerte prosa er dette for enkelt, og en av landets ledende eksperter på internasjonal økonomi beriket vårt morsmål med en passus i NRKs programpost Urix 10. februar 2016. Han kunne fortelle at «Kina snart overtar USA og blir verdens største økonomi». Dette har en eim av direkte og tankeløs «oversettelse» av det engelske ordet overtake, som betyr gå forbi, legge bak seg. Men at Kina skulle ha blitt så tøylesløst imperialistisk at landet akter å overta USA, kan vanskelig bety annet enn en maktovertagelse, og dit er det nok et stykke igjen.

Eksperten nøyet seg ikke med det. Han mente at råvarepriser snart kan bli «kvotert» på verdensmarkedet i renminbi, den kinesiske valutaen, i stedet for dollar. Kvotering er neppe på tale for disse to valutaene, men det kan tenkes av prisen på enkelte varer vil bli angitt (quoted) i renminbi. Her det snakk om en tre- eller firestreksfeil, men denne mannen eller kvinnen har sikkert blikket stivt festet på valutamarkedets svingninger, så vi må anse vedkommende på mildeste måte.

Det samme gjelder den anonyme forfatter av en rapport fra Sparebank1 Markets, slik den var gjengitt 11. februar i et antall aviser, blant dem Aftenposten: «Finanstilsynet kommer trolig raskt på ballen dersom en banks rene kjernekapitaldekning blir lavere enn de totale kravene inkludert pilar 2.» Svært mye dreier seg om håndball og fotball i dagens verden, men det er tross alt viktigere å komme raskt på banen enn på ballen. Det gjelder selv om det er svært mange og gode argumenter for å flytte idrettsstoffet til avisenes økonomisider: Det meste i disse artiklene dreier seg jo om godtgjørelsen til spillerne og overføringstransaksjonsbeløpenes størrelse.

 

Språkvask

Per Egil Hegge

Av Per Egil Hegge

Utenfor forlagsmiljøet er ordet i overskriften kanskje ikke så mye brukt. I de kretser er det derimot svært vanlig. Manuskripter, selv de som kommer fra erfarne forfattere eller oversettere med stort navn og enda større ego, blir sendt til språkvask. Den består i at norskkyndige og språksikre eksperter finleser manuskriptet og retter mer eller mindre opplagte, til dels hårreisende feil.

Bladet Kapital brakte i et nummer i mars en annonse fra et reklamebyrå som tilbyr språkvask. Slike annonser er det ekstra lurt å språkvaske, og hos en kapitalsterk leser begynte det å klø i skurekluten.

Det sto: «Vi kan bistå din årsrapport med idéarbeid etc (herunder språkvask).» Den skurevillige mente at det må være riktigere å tilby å bistå «ditt firma med årsrapporten» eller «gi bistand i arbeidet med din årsrapport.»

Dette forbedringsforslaget har nok en god del for seg. Men det er like fullt lagt økonomisk fornuftig arbeid i tilbudet, for språkvaskeren har styrt utenom ordet «hjelp». Hvis man tilbyr «hjelp med årsrapporten», kan det leses som en subtil antydning om at her er det virkelig stort behov for et avgjørende, kanskje frelsende bidrag. Behov for bistand innebærer at den person eller det firma som vaskeren tilbyr seg å assistere, ikke står på fullstendig bar bakke.

Den skribent som måtte forestille seg at han eller hun ikke har behov for slikt, bør legge seg på sinne en historie fra russisk litteratur. Både Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj, to herrer som utvilsomt kunne skrive, surrer med navnene på personene sine i et par bøker. Det er mange av dem, og minst fire ganger så mange navn, i russiske romaner. Dem, både navnene og romanene, er det et slit å holde styr på for leseren, men det var ikke helt enkelt å komponere dem heller. Og de skrev mye, travelt hadde de det, og Dostojevskij var dessuten stort sett i pengenød.

Ut av ordboken: Syttendemai

 

Flaggborg_17mai

Av M. Michael Brady

Tenk deg at du er en norsk ordboksforfatter og blir kalt inn til et firma som jobber med kunstig intelligens, for å lære en flerspråklig robot de har satt sammen å kunne være med på samtaler om syttendemai. Først tenker du nok at det er en enkel oppgave, syttendemai er en del av den tilegnede kunnskap du har vokst opp med. Men så skjønner du kanskje at selv om roboten har et ordforråd som er vel så stort som ditt, så har den ikke noe tilegnet kunnskap av den sort mennesker får når de vokser opp i Norge. Den har alle ordene den trenger, men den kan ikke sette dem sammen til fornuftige samtaler.

Du begynner med begynnelsen. Syttendemai er Norges nasjonaldag. Alle land har nasjonaldager. Nesten, i hvert fall. Det er verdt å merke seg at Storbritannia, i likhet med vårt naboland Danmark, ikke har en offisiell nasjonaldag, selv om Danmark feirer 5. juni til minne om da landets grunnlov ble vedtatt i 1849. Vårt naboland Sverige hadde lenge heller ingen nasjonaldag, men feiret 6. juni som Svenska flaggans dag, til minne om da Gustav Vasa ble valgt til konge i 1523. Mer enn fire århundrer senere, i 1983, erklærte Riksdagen at dette skulle være landets nasjonaldag. Sverige har altså en nasjonaldag nå, men mange svensker kaller det fremdeles flaggdagen.

Ettersom Syttendemai er til minne om at Norges grunnlov ble underskrevet i 1814, slo man seg i Norge tidlig til ro med navnet Grunnlovsdagen. Det er det offisielle navnet som man finner i kalendre og andre beskrivelser av dagen. Men det er ikke en universell betegnelse; i Norge er det synonymt med Syttendemai, ingen andre dager.

Derfor er betegnelsen en ulempe for norsk-engelske ordbøker (inklusive Clue). Grunnlovsdagen kan oversettes bokstavelig til «Constitution day», men «Constitution day» er slett ikke alltid nasjonaldagen i et land. Et eksempel på dette er USA. Constitution Day er 17. september, datoen i 1787 da den amerikanske grunnloven ble undertegnet i Philadelphia, men nasjonaldagen i USA er som kjent 4. juli, og kalles «Independence Day». Den er til minne om frigjøringserklæringen fra The Continental Congress i 1776.

Frigjøringserklæringer er ofte del av en politisk revolusjon, som det også var i USA, der innbyggerne i april 1775 initierte til væpnet konflikt mot det britiske herredømmet, og startet krigen som i USA er kjent som «The American Revolutionary War» og som i Storbritannia går under navnet «The American War of Independence». Revolusjon i seg selv er ofte en historisk begivenhet som minnes med en nasjonaldag. Den franske nasjonaldagen La Fête Nationale er 14. juli, datoen i 1789 da Bastillen ble stormet. Det ble den utløsende handling i revolusjonen som hadde startet i Paris to dager tidligere. Som man gjør for Syttendemai, bruker franskmennene bare datoen som betegnelse – Le quatorze juillet.

Når franskmenn, muligens de strikteste språkpurister i Europe, velge Le quatorze juillet uten nærmere forklaring, kan man nesten bare gi opp med å lete etter en nærmere forklaring for Syttendemai, og heller la roboten finne ut av det selv, slik menneskebarn gjør.

Ut av ordboken: Pinse

 

Whit_walks_Manchester
Whit walk by cleargy of Manchester Cathedral

Av Michael Brady

Pinse er navnet på en kristen helligdag, og språklig sett er den både enkel og innviklet. Den er enkel fordi den betegner en bestemt dag. Og den er innviklet fordi det i europeiske språk finnes to andre navn på dagen, Pentecost og Whitsun, som tilsynelatende ikke er beslektet, men som rent faktisk kun skiller seg fra den i etymologi.

Rotordet til pinse er Pentēcostē, det gammelgreske ordet for den jødiske innhøstingsfesten Shavuot, eller ukefesten, som den kalles i Det gamle testamentet. Ordrett betyr det “femtiende”, fordi det er slutten på de sju ukene som begynner med ofringen på den andre dagen av påskefesten. I kristen tradisjon blir pinse feiret den sjuende søndagen etter påske. Man teller med 1. påskedag som dag 1, og får dermed 50 dager frem til feiringen av at Den hellige ånd viste seg for disiplene.

Det norske ordet pinse er avledet av det oldgermanske ordet Pinkosten, som via det germanske ordet femfe også er opphavet til tallet fem, som i dag finnes i ord som femten og femti.

Det engelske ordet Pentecost, i likhet med beslektede ord i andre europeiske språk — som Pentecôte fransk — gjenspeiler det gammelgreske Pentēcostē mer direkte. Når det er sagt, oppsto det en merkelig sammenblanding av ord etter normannernes erobring av England. Fra angelsaksisk ble dagen kalt w(h)itsone(n), som man antar er avledet av «White Sunday», en betegnelse for dagen med bakgrunn i den hvite klesdrakten folk som skulle døpes den dagen hadde. Dette ordet dukket også opp på islandsk, som Hvitasunnu-dagr.

I dag er det navnet Whitsun som har overlevd i Storbritannia og Irland, og kirkeopptog kalt Whit Walks finner som regel sted på Whit Friday, som etterfølges av Whit Sunday. På samme måte har bruken av fargen hvit overlevd i Hvitasunnan, det moderne islandske ordet for dagen. I kunstens verden er den islandske kubistiske maleren Jóhannes Sveinsson Kjarval (1885-1972) aller mest kjent for sitt maleri fra 1919 kalt Hvitasunnudagr.

hvitasunnudagr-1919jpg
Hvitasunnudagr