Gjendiktning

516hWtZmByL_SS500_

Av Michael Brady

Oversettelser kan deles inn i to hovedkategorier, avhengig av om teksten det gjelder er beskrivende eller kreativ. Beskrivende tekster er ment å informere. Hovedformålet med å oversette dem vil være å overføre den informasjonen som er tilgjengelig på et språk til et annet. I ytterste fall, for eksempel ved oversettelse av lovtekster og kontrakter, er det en forutsetning at man er tro mot originalen.

Oversettelsen av kreative tekster er noe helt annet. Det å gjenskape intensjonen bak en tekst til et annet språk er svært utfordrende, ettersom inntrykk, utstråling, stil og form ofte er mer avgjørende enn de ord og uttrykk som faktisk er brukt. Et ytterpunkt vil for eksempel være oversettelse av librettoen til en opera, der er det kun gjendiktning gjennom oversettelse og omskrivning som kan få frem budskapet.

I dagens verden med lynraske tilbakemeldinger og kommunikasjon, har oppmerksomhet rundt denne forskjellen blitt avgjørende i enkelte fag. Det kanskje mest ÅPENBARE feltet man ser til hverdags, er at man i PR og markedsføring snakker om transcreation gjendiktning – som et middel for å skreddersy budskap til målgruppene. Selv et beskjedent nettsøk lister opp en rekke eksempler på bruk av transcreation, skapt for markedsføring.

Velkommen etter, kan vi si. Transcreation ble slett ikke oppfunnet av markedsføringsstrateger i dette århundret. Ordet ble derimot skapt i 1830-årene av den engelske poeten og filosofen Samuel Taylor Coleridge (1772-1834), for å beskrive prosessen ved å skape gjennom å overføre. Den indiske poeten, oversetteren og forlagsmannen Purushottama Lal (1929-2010), brukte ordet transcreation stadig vekk, og i 1968 definerte han denne bruken i sitt essay Myth, Literature and Transcreation, som i 1972 ble gitt ut i bokform under tittelen Transcreation: Two essays by P. Lal, utgitt av Writers Workshop of Calcutta (nå Kolkata).

Lal inspirerte til bruken av transcreation for å beskrive prosessen med å overføre en kreativ tekst fra ett språk til et annet. Det har vært omtalt og brukt i engelsk i mer enn 170 år, men engelske ordbøker har fortsatt ikke tatt ordet inn. På dette området ligger norsk foran engelsk: Det tilsvarende ordet gjendiktning har lenge vært å finne i norske ordbøker, første gang i Norsk ordbok som ble påbegynt i 1930-årene.

Til feil sted

Per Egil Hegge

Av Per Egil Hegge

I dag unner vi oss en klassiker: Feilplasseringer av preposisjonsleddet.

Ordrekkefølgen kan totalt endre meningen i et utsagn dersom vi ikke passer på. Først en nyhetsmelding i VG 3. februar 2016, hvor det bebudes at justis- og beredskapsminister Anundsen kan få enda mer å gjøre: «NN sendte 30. november i fjor en søknad om tilbakelevering av den snart tre år gamle jenta til Justis- og beredskapsdepartementet.» Det var nok søknaden som ble sendt til det kongelige departement, men setningen forteller at det er treåringen som skal dit. Hvis vi flytter preposisjonsleddet, altså «til Justis- og beredskapsdepartementet», noen hakk frem, kommer alle dit de skal, både søknader og treåringer – i alle fall i syntaktisk forstand.

For Lofotposten ble det regionale svært så regionalt i denne passasjen: «200 mennesker demonstrerte for en mer human asylpolitikk på Svolvær torg.» Rimeligvis er det en mer human politikk for hele kongeriket demonstrantene ønsker, mens Svolvær torg var stedet for demonstrasjonen. Hvis «på Svolvær torg» plasseres bak verbet «demonstrerte», er alt på plass.

Også med andre retningsangivelser kan det gå annerledes enn det helst skulle, og det er ikke bare preposisjoner som kan føre galt av sted. Å navigere i finanspolitikkens farvann er risikabelt, både økonomisk og språklig, og for en kollega i Dagbladet endte ferden på grunn: «På finansmarkedet har 2016 har fortsatt i samme spor som 2015 avsluttet, og hver eneste dag preges nyhetene av børser som stuper mot nye høyder, oljepriser som synker med rekordfart og blodrøde tall.» Tidligere hendte det også at «kursene raser oppover».

De som stuper, enten det er børser, kurser eller idrettsstjerner, har gjerne nedadgående retning, og «mot nye høyder» er derfor ikke det mest treffende uttrykket. «Samme spor som 2015 avsluttet» er heller ikke ideell språkføring.

Å etterrette

Av Per Egil Hegge

I sin redegjørelse for trusselbildet mot Norge brukte sjefen for PST et nyord 9. februar 2016. Det er fare for at det har et stykke igjen før det blir tatt inn i ordbøkene. Om russernes virksomhet sa Benedicte Bjørnland at «de etterretter på mange måter», blant annet ved at de har etterretningspersonell stasjonert i Norge.

Etterretning, et mer saklig ord for spionasje, kan regnes som et verbalsubstantiv; i alle fall ser det slik ut. Men verbet etterrette kan vanskelig bety annet enn å rette etterpå, muligens litt for sent. Å bruke det i betydningen «drive etterretning» eller «drive etterretningsvirksomhet unngår neppe etterretting og arrig fekting med rødblyanten.

Det er andre problemer med dette ordet, altså etterretning. Et fast uttrykk er at «vi tar dette til etterretning». Det betyr at vi registrerer informasjonen eller synpunktet, men fremdeles består spørsmålet: «Hva gjør vi så?» Er det en betydningsforskjell på å ta noe til etterretning og å ta det til orientering?

For ni år siden ble det et problem for den daværende ledelsen i LO. Rapporten om Gerd-Liv Vallas håndtering av konflikten med Ingunn Yssen førte til at Valla trakk seg som LO-leder, og ledelsen i LO drøftet om de skulle ta rapporten til etterretning eller til orientering. De valgte det siste, ut fra det resonnement at å ta noe til etterretning er litt mer enn å ta noe til orientering; det første kan tolkes slik at man er forpliktet til å gjøre noe med det materialet som man har fått, eller bruke det som et handlingsgrunnlag. Har man tatt noe til orientering, er det lettere å si «da vet vi det» og avslutte saksbehandlingen.

Men å «etterrette» klinger altfor hjemmestrikket i mine sarte ører, og det kan hende at noen bør rette PST-sjefens utkast neste gang. Det bør gjøres i forkant. Og det innebærer ikke at vi kan bruke ord som forrette eller forretting.

Velkommen til Per Egil Hegge!

Vi ønsker Per Egil Hegge velkommen som bidragsyter til bloggen vår.

Han er kanskje mest kjent for sin faste språkspalte i Aftenposten der han tar opp spørsmål om det norske språk. Han sier gjerne sin mening om ordbruken i det offentlige rom.

Hegge har vært journalist, redaktør og korrespondent i Aftenposten. Dessuten har han skrevet biografier og bøker om politikk, medisin og språk.

Vi er stolte og glade for at han har sagt seg villig til å bidra med artikler til bloggen vår. I morgen publiserer vi den første.

Frekk feillesning

2950359980

På en gangbru over leden inn til havnen i Kragerø, henger et skilt der det står Sakte Fart. Betydningen er åpenbar på norsk, den ber båter som kjører der om å kutte hastigheten til et minimum. Men når det leses av engelskspråklige turister blir det en munter språklig blanding, ettersom ordet «fart» er en mindre pen måte å beskrive tarmgass på.

Denne meningsforskjellen mellom norsk og engelsk oppsto tilsynelatende for flere århundrer siden. Til å begynne med delte både norrønt og gammelengelsk de to oldgermanske ordene for å slippe tarmgass; fertan og fisa, som henholdsvis var den høylydte og lavmælte varianten. Deretter utviklet de to ordene seg på ulike måter i de to språkene.

På engelsk utviklet fertan seg til å bli «fart», først brukt av Chaucer i 1386 i «The Miller’s Tale». Omtrent hundre år senere, fikk ordet tilleggsbetydningen «noe verdiløst», og i 1937 ble det først brukt til å beskrive en foraktelig person. Ordet fisa utviklet seg til «fist», som ble brukt daglig i middelalderen, men deretter svant hen i forglemmelse, og sist ble brukt i skrift på 1600-tallet.

På norsk gikk ordet fertan over til ord som hadde med hurtighet og bevegelse å gjøre, og med tiden ble det rot-ordet til verbet farte, og substantivet fart, i tillegg til ord som forbindes med reise, som fare og ferd. Det ble også rot-ordet til de moderne ordene for å slippe tarmgass; fjerte og fjert. Ordet fisa utviklet seg til de moderne norske ordene fise (verb) og fis (substantiv).

Både engelsk og norsk begynte altså med to ord for å slippe tarmgass, og mistet med tiden ett av dem. Hvorfor de mistet ord på veien, blir ren språkhistorisk spekulasjon. I alle tilfelle kan det fastslås at hvis engelsk og norsk hadde beholdt begge ordene og utviklet dem likt opp gjennom årene, ville dagens skilt over gangbrua i Kragerø høyst sannsynlig vært av mindre interesse for engelskspråklige turister.

 

Av M. Michael Brady