«Bonanza» og «Tequila», to norske lånord fra Mexico

1279px-Bonanza_Airlines_Orange_County_Airport_circa_1958

I 1840-årene fant de to meksikansk-spanske ordene «Bonanza» og «Tequila» veien til engelsk, og deretter – 50 til 100 år senere – til flere europeiske språk, også norsk.

«Bonanza» betyr «fint vær», og i overført betydning «fremgang». Det dukket første gang opp på engelsk i 1842, i Ambrosio de Letinez, en roman om Texas skrevet av A. T. Myrthe (pseudonym for Anthony Ganilh, en franskfødt katolsk misjonær). Fra da av – som i romanen – ble ordet brukt om rike sølv- og gullfunn, som førte til at folk fikk lagt seg opp store formuer i Nord-Amerika på 1800-tallet. På folkemunne i det amerikanske «ville vesten» ble «Bonanza» synonym for å bli rik. Flere gruvebyer ble kalt «Bonanza». I 1883 ble ordet brukt til å beskrive den raske veksten på aksjemarkedet etter depresjonen i Nord-Amerika og Europa fra 1873-1879.

Glansen fra den glitrende rikdommen spredte seg raskt. I USA fløy Bonanaza Airlines (1945-1968) DC3-fly i ruter som gikk mellom statene i Vesten, og til og fra Mexico. Western-serien «Bonanza», ble sendt i over 431 episoder i USA fra 1959 til 1973. I dagens norsk betyr «bonanza» en uventet oppsving på børsen, helt i tråd med den første bruken på engelsk i romanen om Texas. På norsk slang betyr ordet «ville tilstander».

Språkhistorien bak «tequila» likner på opprinnelsen til ordet konjakk. Slik Cognac er navnet på den franske byen der den brandy-liknende drikken hadde sitt opphav, og den er en sprit fremstilt av destillert, gjæret saft fra druer (vin), er Tequila navnet på den meksikanske byen der denne drikken kom fra, og den er en type mezcal; sprit fremstilt av destillert, gjæret saft fra ørkenblomsten agave.

Ordet ble først brukt i engelsk i 1849, i en dagbok som naturforskeren Josiah Gregg (1806-1850) skrev, og som ble utgitt i 1944 av The Historical Society of Southern California. Etter dette ble drikken den foretrukne sprit hos den litterære elite, og de tok også opp den meksikanske skikken med å ha salt og sitron til. Drikken ble også populær for kvinner: I mai 1977 anbefalte magasinet Playgirl at «for kvinnen som har barskapet til mer enn øl og vin, er tequila nå en nødvendighet». I Norge i dag er tequila en spritfavoritt, og Vinmonopolet selger 14 varianter.

Ordet «Tequila» ble enkelt integrert i engelsk (og siden norsk). Men en populær myte vil ha det til at tequila har en barbarisk opprinnelse: Ryktene sier nemlig at drikken lages av meskalin – et hallusinogent stoff som finnes i visse typer kaktus i Mexico – og dermed gir samme effekt som LSD, som er den syntetiske utgaven av meskalin.

Selv om myten har holdt seg til våre dager, har den ingen rot i virkeligheten. Misforståelsen skyldes språkforvirring. Tequila lages ikke av hallusinogenet meskalin, men av mezcal, som er et fredeligere stoff. Selv om enkelte opplever hallusinasjoner etter å ha inntatt en mengde tequila, er alkohol den eneste giften i drikken. Moralen her må være at falske ordavledninger bedrar!

Av Michael Brady

Ut av ordboken: Påske

Albrecht_Altdorfer_029

I tillegg til å være betegnelsen på en av de viktigste og eldste høytidene i den kristne kirke, har ordet påske også en spennende lingvistisk opprinnelse, den samme som det franske ordet Pâque. Via det norrøne ordet páskar, kom det opprinnelig fra gresk páskha (Πάσχα), og arameisk pasha, via hebraisk Pesah, som betyr «passover, påskelam». Det viser tilbake til bibelens beskrivelse av den tiende landeplage i Egypt der alle førstefødte var dømt til å dø, mens jødenes hus ble forbigått («passed over») (2. Mosebok 11: 4-6).

Denne direkte avledningen ble bekreftet ved det første kirkemøtet i Nikea (325 AD). Kirkemøtet bestemte også at datoen for påskesøndag i samsvar med månekalenderen skulle legges til den første søndagen etter første fullmåne etter vårjevndøgn på den nordlige halvkule. Fra et lingvistisk ståsted brakte dette imidlertid ordets opprinnelse i tvil.

Tilfeldigvis sammenfalt denne datoen som ble bestemt av kirkemøtet med før-kristne, hedenske vårfeiringer, som ble kalt éastre på gammelengelsk, og ôstara på gammelhøytysk, og som respektivt er opprinnelsene til det engelske ordet Easter og det tyske Ostern.

Historien antyder også at ordet for påske på norsk kan ha hatt en germansk opprinnelse. Gjennom vikingtiden ble norsk og engelsk ofte brukt om hverandre, mens det etter reformasjonen var en sterk germansk innflytelse, særlig på religiøse forhold. Landet er regnet som stort sett lutheransk, dvs. at det tilhører læren som ligger nærmest teologien til Martin Luther, den tyske presten. Og mange av de mest beundrede kunstneriske skildringer av påsken er av tyske mestere, slik som Oppstandelsen av Albrecht Altdorfer.

Det er sannsynlig at vi kan ha tatt i bruk ord som er avledet fra røttene både til det engelske og tyske ordet for påske, samt det urgermanske ordet Eostre. Det siste var navnet på morgenrødens gudinne, og opprinnelsen til det norske ordet øst; himmelretningen der solen står opp.

Av M. Michael Brady

 

Islandsk grunntanke bak skandinavisk språkforenkling

Vigdis Finnbogadottir

 

Mens mange engelske ord har sin opprinnelse i gresk eller latin, har norske ord tilsvarende ofte sin opprinnelse i norrønt. Forskjellen er ikke alltid åpenbar i flerspråklige ordbøker. Men resultatet er svært merkbart i den daglige kommunikasjon.

En pekepinn på at det er slik finner vi i islandsk, det skandinaviske språk som ligger tettest opp mot norrønt. Språkets historie ble kort nevnt i en nordisk TV-dokumentar om Vigdis Finnbogadóttir, etter at hun i 1984 oppsiktsvekkende ble gjenvalgt – uten motkandidater – til sin andre periode av sitt rekordlange presidentskap på til sammen fire perioder på Island (1980-1996). Før hun gikk inn i politikken var Vigdis* en anerkjent lingvist, og universitetsprofessor i fransk språk og litteratur. Hun uttalte seg tydelig, presist og med autoritet om språk.

Hun pekte på at det islandske språk var vel verdt å bevare, ikke minst fordi det er enkelt å forstå for de fleste. Hun brukte ordet «barometer» som eksempel. Ordet finnes på dansk, norsk, svensk og engelsk. Men betydningen er ikke selvforklarende, med mindre du kjenner til instrumentet eller den franske opprinnelsen baromètre, som ordet er hentet fra. Til forskjell heter det på islandsk loftvog (ordrett: «luftvekt»), som er forståelig for både barn og andre som lærer språket allerede første gang de hører det. Prinsippet kommer også tydelig til uttrykk i Clues norske ordbok, der barometer er definert med et lettforståelig ord; lufttrykkmåler.

Ved å videreføre Vigdis’ observasjoner, ser vi at det er mange eksempler på at norsk (og dansk og svensk, for den del) er lettere å forstå enn engelsk. Nå som det nærmer seg vårjevndøgn – 20. mars (Palmesøndag) – er det naturlig å tenke på betegnelsene for «jordens årstider», som de kalles blant astronomer. Som det har vært pekt på i en tidligere artikkel («Jordens årstider, med enkle navn på norsk», publisert 11. desember 2015), er engelske ord som «Equinox», fra latin aequus (lik) og nox (natt), og «Solstice», fra latin sol (sol) og sistere (å stå stille), ord som må læres. Betydningen av disse ikke er åpenbar verken på norsk eller i andre germanske språk. Til forskjell er de korte definisjonene av ordene som er gitt i Clues norske ordbok: Jevndøgn – «døgn med like lang dag og natt», og Solverv – «årets lengste og korteste dag», langt på vei selvforklarende.

* Vigdís Finnbogadóttirs etternavn er ikke et slektsnavn. Det er et patronym, etter faren Finnbogi Rútur Þorvaldsson. Det viser altså ikke til slektslinjen. Patronymer, og i enkelte tilfeller matronymer, var tidligere den vanligste formen for etternavn i alle de nordiske land, men i dag er det kun Island som har beholdt denne skikken. Derfor er Vigdis den korrekte gjengivelsen av navnet på islandsk ved annen gangs nevnelse, og ikke etternavnet, slik det ville vært naturlig i andre språk.

Av M. Michael Brady

Språklig utfordring i den norske Grunnloven

Norges_grunnlov_av_4_november_1814_forsiden

Den norske Grunnloven er et storslagent dokument, som feires med brask og bram hvert år på 17. mai. Samtidig er dokumentet språklig sett en meget stor utfordring. Da den ble skrevet i 1814, like etter oppløsningen av unionen med Danmark, var dansk fremdeles det offisielle skriftspråk i landet. Så sett med dagens øyne, vil det si at Norge har en grunnlov som er skrevet på et fremmedspråk. Norge er ett av bare to land i denne situasjonen – det andre er Vatikanstaten, som har sin grunnlov skrevet på latin. Derfor er det slik, både i Vatikanet og i Norge, at lovgiverne strever med å holde språket i teksten konsekvent, og med å skrive nytt juridisk materiale på et slikt arkaisk språk.

Vanskelighetene med teksten i Grunnloven videreføres på denne måten, og den blir ytterligere utilgjengelig for dagens lesere, som ikke har noen trening i å lese skriftspråket fra 1814. I forbindelse med feiringen av 200-årsjubileet i 2014, søkte derfor Stortinget å løse dette problemet ved å fatte en resolusjon om at det skulle utgis to nye, oppdaterte versjoner av Grunnloven – en på bokmål og en på nynorsk. Begge ble godkjent 1. juni 2015, og utgitt som forskrift FOR-2015-06-12-623 (tilgjengelig på bokmål og nynorsk), og nedlastbar fra Lovdata på https://lovdata.no/.

Av M. Michael Brady