Dikt av Wergeland styrker førerkortsikkerheten

 

DrivingLicenseFront              PoemBackDrivingLicense

Forfalskning er blant de eldste – og takket være moderne teknologi – sannsynligvis blant de mest varierte og utspekulerte lovbruddene i kategorien ikke-voldelig kriminalitet. Derfor er det i dag helt vanlig å benytte hologram, ultrafilolett skrift og andre tiltak mot forfalskning på pengesedler og verdipapirer, og ikke minst på kredittkort og førerkort som også fungerer som legitimasjon.

Norske førerkort følger nå internasjonale EU/EØS-pålegg om tiltak mot forfalskning. For nærmere informasjon, se Nytt norsk førerkort fra 19. januar 2013, utgitt av Staten Vegvesen og tilgjengelig gratis på http://www.vegvesen.no/_attachment/493459/binary/801365?fast_title=Nytt+f%C3%B8rerkort+brosjyre+-+norsk_21062013.pdf

Følgelig har norske tiltak mot forfalskning rent teknisk mye til felles med de som anvendes i andre europeiske land. Men kulturelt sett er det særlig ett norsk tiltak som stiller seg ut. Nederst til høyre på baksiden av et førerkort i plast, på størrelse med et kredittkort, står det et utdrag av de tre første strofene av Wergelands Smaaguttenes Nationalsang, preget i bølgende linjer i små bokstaver så vidt synlige med det blotte øye. Diktet ble først utgitt i 1841 i bladet For Arbeiderklassen. Det har seks strofer, hvor den første lyder:

Vi ere en Nation vi med,
vi Smaa, en alen lange:
et Fædreland vi frydes ved;
og Vi Vi ere mange.
Vort Hjerte veed, vort Øje seer,
hvor godt og vakkert Norge er,
vor Tunge kan en Sang blandt fleer
af Norges Æressange.

Smaaguttenes Nationalsang er det tredje diktet som dukker opp på norske førerkort. Det første var Mellom bakkar og berg av Ivar Aasen på den første serien med EU/EØS-tilpassete plastførerkort utstedt mellom 1998 og 2001. Det andre var en sang av den samiske sangerinnen Irene Pettersen, Dološ muittut (Barndomsminner), på den neste serien utstedt mellom 2002 og 2012.

Det foreligger ingen forskning på feltet, men denne skribenten vil vedde på at Norge er alene om å bruke en barnesang til å beskytte førerkort mot forfalskning.

Av M. Michael Brady

Burde engelsk kategoriseres som et skandinavisk språk?

CartoonVikingsEnglish

Som vi lærer på skolen, stammer dagens engelsk fra gammelengelsk, eller angelsaksisk – et vestgermansk språk som anglerne og sakserne bragte med seg da de slo seg ned på de britiske øyer på 400-tallet. Denne delen av språkhistorien har det blitt stilt spørsmål ved. To lingvister fra Universitetet i Oslo – professor Jan Terje Faarlund, og gjesteprofessor Joseph Emmonds, fra Palacký-universitetet i Olomouc i Tsjekkia – har begynt å undersøke inkonsekvenser i språket. (Forskerrapporten ligger på Universitetet i Oslo sin hjemmeside Apollon, i nynorsk original: http://www.apollon.uio.no/artikler/2012/4-engelsk-er-skandinavisk.html)

For det første, resonnerte de, var det altfor mange engelske ord av skandinavisk opprinnelse til at alle disse kunne være lånord som var tatt inn for et spesielt behov. I tillegg skiller engelsk syntaks seg fra de andre vestgermanske språkene. Ett eksempel på dette er forskjellen i plassering av beskrivende adjektiv; før substantivet på engelsk, men etter substantivet i de latinske språkene: Red Mill på engelsk blir Moulin Rouge på fransk.

Professorene Faarlund og Emmonds la merke til at der engelsk syntaks skiller seg fra de øvrige vestgermanske språkene, har det som regel lik syntaksen med de skandinaviske språkene. Tre eksempler illustrerer dette:

  • Rekkefølgen på ordene i en engelsk setning er som rekkefølgen på skandinaviske setninger: «I have read the book» er ord for ord den samme rekkefølgen som på norsk: «Jeg har lest boken». Men på tysk kommer verbet til slutt i setningen: «Ich habe das Buch gelesen».
  • En setning avsluttes ofte med en preposisjon på engelsk eller skandinaviske språk: «This we have talked about» er ordrett det samme som på norsk: «Dette har vi snakket om». Men slik plassering blir feil på tysk.
  • Infinitiv kan deles opp både på engelsk og i skandinaviske språk: «I promise to never do it again» er helt tilsvarende den norske setningen «Jeg lover å ikke gjøre det igjen». Men slik oppdeling vil ikke være korrekt på tysk.

De fleste lesere i vår tid vil kunne være enige i de to første, men mange vil være uenige med den tredje, ved å vise til engelsk skolebokgrammatikk. Røttene til denne uenigheten ligger hos tidlige engelsk grammatikere i det 16. og 17. århundre, som ofte var basert på og skrevet på latin, den siste av disse kom i 1685 og var skrevet av Christopher Cooper. Her ble det hevdet at splitting av infinitiv var en grammatikalsk synd, angivelig ettersom infinitiv ikke kan splittes på latin.

Nåtidens autoriteter i praktisk kommunikasjon på engelsk gjør narr av denne regelen. Standardverket for amerikansk engelsk, «The Chicago Manual of Style», tillater deling av infinitiv, og konstaterer at «…adverb kan i enkelte tilfelle med rette brukes til å skille infinitivs ‘å’ fra sitt hovedverb…» I Storbritannia blir regelen mot slik oppdeling latterliggjort, som i den spøkefulle uttalelsen i «The Economist Style Guide»: «To never split an infinitive is quite easy» («Å aldri dele opp infinitiv er ganske enkelt»). Som forfatteren Bill Bryson sier det i Mother Tongue «Det å tilpasse engelsk grammatikk til latinske regler er som å be folk spille baseball etter reglene i fotball.»

Språkvitenskapelige regler er ikke like ukompliserte som reglene i ballspill, men som professorene Faarlund og Emmonds påpeker – historien påvirker språkbruken. Moderne engelsk språk har mye å takke skandinavene som først slo seg ned på De britiske øyer på 800-tallet og innførte Danelagen for. Det var da mer sannsynlig at gammelengelsk døde ut eller ble blandet med morsmålet til herskerne av Danelagen.

Slik argumenterer både historien og sunn fornuft for at engelsk burde re-kategoriseres i den nordgermanske språkgruppen, sammen med norsk, dansk, islandsk, færøysk og svensk.

 

Av M. Michael Brady*

* Forkortet fra en artikkel i Norwegian American Weekly (Seattle, USA)

Hvordan det norske ordet «ombudsmann» kom inn i engelsk administrasjonsspråk

Georgetown_University_Ombudsman_sign

Ombudsman på engelsk er et lånord fra de skandinaviske språk, der det er en av de eldste betegnelsene på en person med myndighet. På gammelnorsk het det umboðsmaðr. Det dukket først opp i skriftlig engelsk i 1911-utgaven av Encyclopaedia Britannica, som tittelen til den finansansvarlige i den svenske Riksdagen. På samme tid var det liknende stillinger også hos norske og danske myndigheter.

Den nøyaktige definisjonen i ordbøkene forteller at en ombudsman offisielt utnevnes for å undersøke klager fra befolkningen mot myndighetene. I Skandinavia kan et ombud også være en fullmektig for en slik gruppe, for eksempel en fagforening, og utpekes til å ta seg av deres juridiske anliggende. I Norge finnes det for tiden fem nasjonale ombudsmenn:

  • Barneombudet
  • Forbrukerombudet
  • Likestillings- og diskrimineringsombudet
  • Ombudsmannen for Forsvaret
  • Sivilombudsmannen (egtl. «Stortingets ombudsmann for sivilforvaltningen»)

Regionale og lokale myndigheter kan også ha ombudsmenn.

I England finnes det for tiden 13 ulike ombudsmenn, og en fullstendig oversikt over disse, og hvilke plikter og tjenester de har, finnes på http://www.citizensadvice.org.uk. I USA er det ombudsmannskontorer ved flere nasjonale myndighetskontorer, og også nedover i hierarkiene i delstater, samt i administrasjonen i enkelte byer, fylker og utdanningsinstitusjoner.

Av M. Michael Brady

* Fra en artikkel i Norwegian American Weekly (Seattle, USA)