En ordsmeds syn på nynorsk

Ivaraasen

Nynorsk er viden antatt å være et kulturelt fenomen, født av oppblomstringen av nasjonalromantikken etter oppløsningen av unionen med Danmark i 1814. Herværende ordsmed, bidragsyter til Clue sin blogg, vil derimot antyde at røttene til fenomenet oppsto nærmere 300 år tidligere. I 1517 utgav Martin Luther Disputatio pro declaratione virtutis indulgentiarum (i oversettelse forkortet fra latin til «De 95 teser»), som anses være en av de utløsende faktorer for Reformasjonen.

Det var under Reformasjonen at bibelen ble oversatt fra akademisk latin, eller de originale tekstene på hebraisk og gresk, til hverdagsspråk i mange land. Oversettelsene gjorde ikke bare bibelen vidt tilgjengelig, men satte også en norm for utviklingen av skriftspråkene. Den kanskje første oversettelsen var på engelsk, av Oxford-akademikeren John Wycliffe og hans assistenter, i 1382. Den etter min mening mest kjente oversettelsen var Martin Luthers, til tysk, i 1522. Luther inspirerte mange andre til oppgaven. Etter et besøk hos Luther skapte den engelske presten William Tyndale en ny engelsk oversettelse av bibelen i årene 1525-1535. Og til tross for at det alt fantes to oversettelser, kunngjorde kong James I av England, da han besteg tronen i 1603, at det skulle lages en ny. Resultatet av arbeidet fra 1604-1611 er kjent som King James’ versjon, og fremstår som en av de beste bøkene som finnes på engelsk. Selv ikke samlede verker av William Shakespeare, som levde da King James Bible ble utgitt i 1611-1612, kan måle seg når det gjelder innflytelse på språket.

I Skandinavia kom den svenske oversettelsen først, i 1526, og ble fulgt av den islandske i 1540, og den danske i 1550. Det fantes imidlertid ingen oversettelse til norsk på den tiden, en mangel som lot språkutviklingen flyte fritt, og som til syvende og sist har resultert i dagens språksituasjon. En miniversjon av den aktuelle historiske tidsepoken forklarer hvorfor det ble slik: Etter unionsoppløsningen med Danmark blomstret nasjonalromantikken. Opinionsledere krevde at den danske påvirkningen skulle fjernes, og ønsket å etablere et mer norsk skriftspråk. Det var to måter å gjøre dette på. Den ene var å fornorske det eksisterende skriftspråket, den andre var å gjøre det nordmenn ikke hadde gjort under Reformasjonen: Skrive ned det muntlige norske språket, fortrinnsvis fra områder som var så fjerntliggende at de hadde unnsluppet dansk påvirkning, slik Ivar Aasen gjorde det midt på 1800-tallet. Begge metoder ble igangsatt, og begge ble gjennomført. Så mens andre land – som hadde fått bibelen oversatt under Reformasjonen – bare har ett språk, har Norge nå to – bokmål og nynorsk.

Sett med et historisk skråblikk kan man undre seg over hvordan den norske språksituasjonen ville sett ut dersom Ivar Aasen hadde levd og utført sitt språkarbeid tre århundrer tidligere. Høyst sannsynlig ville Norge da kun hatt ett skriftspråk.

Av M. Michael Brady

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s