Da Gud snakket engelsk

513Z03aoXeL

Av alle store bøker på engelsk, er King James’ versjon av Bibelen noe for seg selv. Selv ikke samlede verker av William Shakespeare, som levde da King James Bible ble utgitt i 1611, kan måle seg når det gjelder innflytelse på språkutviklingen. Gjennom århundrene har denne boken snakket til menneskesinnet som ingen annen.

Hvordan det ble slik, er hovedtemaet i den engelske historikeren Adam Nicolsons fascinerende beretning When God spoke English, the making of the King James’ Bible («Da Gud snakket engelsk, tilblivelsen av King James’ Bible»), utgitt av Harper Press i 2011, og også en stor TV-produksjon laget av BBC. Den politiske bakgrunnen er historisk. I 1603 besteg kong James VI av Skottland den engelske tronen som kong James I. På den tid var religion og politikk sterkt bundet sammen, og striden mellom religiøse grupper var vanlig over hele Europa. James satte seg umiddelbart fore å roe stridighetene og dermed samle England.

Han var rette mann for jobben. Som katolsk døpt og oppdratt av skotske presbyterianere var han helt fra fødselen av øvet i å takle rivaliserende politiske grupper. Hans løsning er det første kjente eksemplet på retorisk lagarbeid: Han satte sammen en gruppe på tvers av det urolige presteskapet, fra de etablerte i Church of England til puritanerne, og påla dem den gigantiske oppgave det var å lage en ny bibeloversettelse.

Målet var ikke kun boken, ettersom det allerede forelå to oversettelser på språket – en fra 1382 av Oxford-akademikeren John Wycliffe og hans assistenter, og en fra 1525-1535 av presten William Tyndale, som hadde blitt inspirert til oppgaven etter å ha besøkt Martin Luther i Wittenberg i 1524. Denne nye oversettelsen skulle både løfte og samle. Det gjorde den, med ordvalg av slik skjønnhet og gudfryktighet som aldri tidligere hadde blitt hørt i de gater.

Og dette nye var et resultat av lagarbeidet som James hadde initiert. Oversetterne arbeidet fra 1604 til 1611, inndelt i seks grupper, med hovedseter i Cambridge, Oxford og Westminster. De innførte en rutine der redaksjoner jobbet med protokoller der de skrev førsteutkast til venstre og kommentarer og endringer i kolonnen til høyre. Et utkast ble lest høyt, og et arbeidslag ville lytte og kommentere. Dette var også helt nytt, og kanskje nøkkelen til den hvordan boka fortsatt har slik kraft, og lyder bedre enn noen annen.

Bortsett fra selve verket, etterlot oversetter-skribentene seg få spor etter sitt arbeid. Likevel lyder det lille som finnes av opptegninger gjenkjennelig også i dag. Én gruppe kranglet uavlatelig om språket. Ett medlem av Cambridge-gruppen etterlot seg en 95-siders dagbok, ikke om sitt arbeid, men derimot om sin forkjærlighet for jordiske gleder. Andre etterlot seg små fragmenter som er møysommelig rekonstruert for å kunne forestille seg det enorme omfanget av oppgaven.

Denne beretningen om sju års anstrengelser av en gruppe på 47 – for det meste anonyme, pedantiske, selvsentrerte, og ofte fulle geistlige, som skulle skape en bibel for kong James – gir også noen pekepinner på hvorfor engelsk, som var språket til en stamme av kranglevorne bønder på noen øyer utenfor Europas vestkyst, kunne bli et verdensspråk.

Av M. Michael Brady

Fra boken: When God Spoke English, av Adam Nicholsen, (London, Harper Press, 2011, 288-siders paperback, ISBN 978-0007431007).

 

Ut av ordboken: Telemark

Telemark_competition_gateAv M. Michael Brady

 

Hvis du slår opp ordet «Telemark» i ordboken til et nesten hvilket som helst europeisk språk, så finner du at det er et begrep innen skisport, som – enkelt forklart – beskriver en sving- og stoppteknikk der en ski føres foran, mens den andre er lenger bak og med bøyde knær. Hvis ordets etymologi står oppgitt, ser du at teknikken er gitt navn etter det norske fylket Telemark, der teknikken først oppsto.

Begge disse betydningene har holdt seg til i dag. En lingvist vil derfor muligens argumentere med at det ikke er noen grunn til å ta med ordet Telemark i denne bloggen. Men det er en grunn, og den er like avslørende som den moderne myten rundt ordet (utenfor Norge) er villedende.

Like etter århundreskiftet møttes den første hoppkomiteen i hovedstaden Christiania for å utarbeide stilregler for skihopp ved den årlige konkurransen i Holmenkollen. Da vilkårene ble fastsatt rundt 1903, valgte de å hedre to hovedgrupper av deltakere. De to skiteknikkene som da ble brukt for å snu og stoppe etter landing, fikk navn etter de fra Telemark fylke, og de fra hovedstaden. Stilen der man vender med en ski lengre bak enn den andre ble kalt Telemarksving, og stilen der man lander jamsides med begge ski ble kalt Christianiasving. Navnene ble gitt tilfeldig ettersom hoppere fra begge områder brukte begge stiltyper.

Christianiasving er siden blitt til «Christie» i alpinsport, en betegnelse som mer eller mindre gikk ut av bruk etter hvert som skiteknikk og utstyr ble bedre fra 1970-tallet. Men i 1974 ble den historiske betydningen av ordet hedret ved at en boliggate i Oslo fikk navnet Kristianiasvingen (like sør for Midtstuen T-banestasjon, ved Holmenkollen, høyt over byen).

Betegnelsen Telemark overlevde i skihopp der den brukes i Telemarknedslag – som beskriver måten man helst skal lande på etter et skihopp. Telemarksving har også overlevd. Det brukes i frikjøring, der det også stammer fra, og ble videreført i alpinsporten i 1970-årenes USA, der hobbyskiløpere eksperimenterte med nye teknikker. Senere har telemarkkjøring blitt populært over hele verden, og skiindustrien har fulgt opp med å lage spesialtilpassede ski, støvler og bindinger. Det vokste frem en kult av telemarkkjørere, og telemark ble en konkurranseidrett som kanskje likner på andre alpine grener, men har en helt annen type svinger.

Djevelens advokat vil kan hende spørre seg hva navnet på denne nye skiteknikken ville vært i dag, dersom 1903-komitéen hadde gitt teknikkene motsatte navn. Det ville sannsynligvis ha ført til en del krangling da byen Christiania i 1925 skiftet navn til Oslo. Kunne det vært at vi da hadde hatt «Oslosvingen»? Eller ville man ha beholdt «Telemarksvingen», fordi det var et historisk navn?

Av M. Michael Brady

En ordsmeds syn på nynorsk

Ivaraasen

Nynorsk er viden antatt å være et kulturelt fenomen, født av oppblomstringen av nasjonalromantikken etter oppløsningen av unionen med Danmark i 1814. Herværende ordsmed, bidragsyter til Clue sin blogg, vil derimot antyde at røttene til fenomenet oppsto nærmere 300 år tidligere. I 1517 utgav Martin Luther Disputatio pro declaratione virtutis indulgentiarum (i oversettelse forkortet fra latin til «De 95 teser»), som anses være en av de utløsende faktorer for Reformasjonen.

Det var under Reformasjonen at bibelen ble oversatt fra akademisk latin, eller de originale tekstene på hebraisk og gresk, til hverdagsspråk i mange land. Oversettelsene gjorde ikke bare bibelen vidt tilgjengelig, men satte også en norm for utviklingen av skriftspråkene. Den kanskje første oversettelsen var på engelsk, av Oxford-akademikeren John Wycliffe og hans assistenter, i 1382. Den etter min mening mest kjente oversettelsen var Martin Luthers, til tysk, i 1522. Luther inspirerte mange andre til oppgaven. Etter et besøk hos Luther skapte den engelske presten William Tyndale en ny engelsk oversettelse av bibelen i årene 1525-1535. Og til tross for at det alt fantes to oversettelser, kunngjorde kong James I av England, da han besteg tronen i 1603, at det skulle lages en ny. Resultatet av arbeidet fra 1604-1611 er kjent som King James’ versjon, og fremstår som en av de beste bøkene som finnes på engelsk. Selv ikke samlede verker av William Shakespeare, som levde da King James Bible ble utgitt i 1611-1612, kan måle seg når det gjelder innflytelse på språket.

I Skandinavia kom den svenske oversettelsen først, i 1526, og ble fulgt av den islandske i 1540, og den danske i 1550. Det fantes imidlertid ingen oversettelse til norsk på den tiden, en mangel som lot språkutviklingen flyte fritt, og som til syvende og sist har resultert i dagens språksituasjon. En miniversjon av den aktuelle historiske tidsepoken forklarer hvorfor det ble slik: Etter unionsoppløsningen med Danmark blomstret nasjonalromantikken. Opinionsledere krevde at den danske påvirkningen skulle fjernes, og ønsket å etablere et mer norsk skriftspråk. Det var to måter å gjøre dette på. Den ene var å fornorske det eksisterende skriftspråket, den andre var å gjøre det nordmenn ikke hadde gjort under Reformasjonen: Skrive ned det muntlige norske språket, fortrinnsvis fra områder som var så fjerntliggende at de hadde unnsluppet dansk påvirkning, slik Ivar Aasen gjorde det midt på 1800-tallet. Begge metoder ble igangsatt, og begge ble gjennomført. Så mens andre land – som hadde fått bibelen oversatt under Reformasjonen – bare har ett språk, har Norge nå to – bokmål og nynorsk.

Sett med et historisk skråblikk kan man undre seg over hvordan den norske språksituasjonen ville sett ut dersom Ivar Aasen hadde levd og utført sitt språkarbeid tre århundrer tidligere. Høyst sannsynlig ville Norge da kun hatt ett skriftspråk.

Av M. Michael Brady

 

Ut av ordboken: Flak

Greenland_East_Coast_7

Ordet floe på engelsk er et lånord fra det norrøne ordet fló. Avledningen er en god illustrasjon på hvordan etymologi kan vandre. Det gammelnorske ordet fló betød opprinnelig «horisontalt lag» eller «flak», som også er to av de fem betydningene av ordet flo i moderne variant. I tillegg stammer også de moderne norske ordene flom, flåte og fløte – samt de engelske ordene flood og floe fra fló.

Denne spredningen i betydninger i både norsk og engelsk reflekterer landenes felles historie som sjøfartsnasjoner. Ordet floe dukker første gang opp i engelsk skriftspråk i 1817, i en rapport til «The Annual Register», et toneangivende oppslagsverk som først ble gitt ut i 1758: «Pieces of very large dimensions, but smaller than fields, are called floes.» («Svært store felt, som likevel er mindre enn “fields” [vidder] kalles for “floes” [flak].») Rapporten var skrevet av William Scoresby (1789-1857), en fremstående britisk polforsker, vitenskapsmann og geistlig. Han var sønn av en hvalfanger med samme navn, som hadde lagt seg opp en formue på fangst i Arktis.

Små forskjeller i engelsk og norsk sjøfart har satt sine spor i hvordan ordet er brukt i de to språkene. I engelsk-ordbøker er det tre hovedbetydninger av ordet floe: Isflak (som ikke er fast i land), tilfrossede elveløp, og frosne bekker i en isbre. I norsk-ordbøker er det like mange betydninger av ordet flo: Høyvann, horisontalt lag, og regnskur. I tillegg har ordet floe enda en betydning som avspeiler historien. Engelske selfangstmenn på 1800-tallet omtalte den alminnelige ringselen (Phoca hispida) for «floe rat».

Av M. Michael Brady