Ut av ordboken: Jul

Julereia_-_bergslien_1922Slår du opp ordet Yule i en engelsk-norsk ordbok, vil du se at det oversettes med ordet jul. Hvis du slår opp i en norsk-engelsk ordbok, finner du derimot at jul oversettes med Christmas, og flere liknende uttrykk (det er seks i Clue 10). Denne forskjellen skyldes de svært ulike historiene som ligger bak feiringen av avslutningen på året blant de germanske folkeslag som ble forent under den kristne reformasjonen. Til slutt ble alt dette forent i den svært utbredte feiringen av jul.

De første kjente omtalene av ordet Yule finnes i de gamle germanske månedsnavnene Ærra Jéola («før jul») og Æftera Jéola («etter jul»). Motsetningene i omtale eksisterer den dag i dag. Moderne engelskordbøker har to hoveddefinisjoner av ordet Yule: «Desember eller januar» og «Jul og feiringene som forbindes med denne».

Det gammelnorske ordet for fest ved utgangen av året er jól, den direkte opprinnelsen til det moderne norske ordet jul. Feiringen av jól henger sammen med Den ville jakten – en eldgammel europeisk myte som fantes i mange samfunn over hele det europeiske kontinentet. Den norske versjonen av dette er Åsgårdsreia («Åsgård-rytterne»). Åsgård er som kjent hjemstedet til vikingenes guder.

En av de lokale variantene av Åsgårdsreia er Julereia, noe som antyder at man kan finne kristen innflytelse på myten i litteratur og kunst. Budskapet var klart – du måtte forberede deg til julefeiring dersom du ikke ville risikere å bli feid avgårde av Åsgårdsreia eller Julereia.

Den norske maleren Nils Bergsliens maleri «Julereia» (1922) viser troll og mennesker sammen; en felespiller som rir på et reinsdyr, mange som tilsynelatende er beruset, alle i et uanstendig opptog på en tradisjonell gårdsplass. Det tvetydige budskapet er at det kan være fælt – eller morsomt, eller kanskje begge deler – å bli feid avsted.

I dag brukes det engelske ordet Yule og det norske ordet jul om julefeiring og tradisjonene rundt dette. Vi har for eksempel julebukk her i Skandinavia, mens Yule log («julekubbe») brukes i engelsktalende land.

Av M. Michael Brady

Ut av ordboken: Reinsdyr

reinsdyr

Av M. Michael Brady

Reinsdyr er et dyr i hjortefamilien som holder til langt nord. Det finnes flere underarter, og mange har fått navn fra urbefolkningen. Derfor finner vi fremdeles motstridende betegnelser for dyret i ordbøkene. Det er imidlertid to varianter som har holdt seg spesielt godt: Caribou og reinsdyr. Og det kan vi takke arbeidene til to oppdagere sent på 1600-tallet for – en fransk og en svensk.

Franskmannen var Pierre-Esprit Radisson (1636-1710), en pelshandler i Nord-Amerika. I et dagboknotat fra 1665 beskriver han hvordan de hadde drept et antall caribou, et navn fransk-kanadierne hadde fått fra innfødte algonkinske språk. Hvor lenge navnet caribou hadde eksistert før dette er det ingen som vet.

Den svenske oppdageren var Johan Schefferus (1621-1679), professor ved universitetet i Uppsala, som utforsket Nord-Sverige og gav ut «Lapponia» (1674) da han vendte tilbake. Forsiden er illustrert med et tresnitt av to samiske gjetere som leder et reinsdyr. Han brukte denne betegnelsen, som var blitt brukt til å beskrive dyret, som på norrønt het hreindýri. Denne betegnelsen hadde visstnok eksistert i flere århundrer, i hvert fall siden 893, da Kong Alfred den Store fikk skrevet ned fortellinger han hadde hørt fra Ottar fra Hålogaland – herunder en omtale av rein.

De to betegnelsene levde side om side i nesten to hundre år. I Nord-Amerika snakket man om caribou både på engelsk og fransk, mens man i Europa snakket om reinsdyr – stavet på ulike måter, f.eks. rendier på nederlandsk. Så sørget en rekke tilfeldige omstendigheter for å vippe USA over til betegnelsen reindeer.

Denne snøballen begynte å rulle på lillejulaften i 1823, da diktet «A Visit from St. Nicholas» sto på trykk i Troy Sentinel i New York. Diktet ble utgitt anonymt, men det antas at det ble skrevet av teologen og poeten Clement Clarke Moore (1779-1863). Selv om man i våre dager sjelden leser hele historien, er den velkjent nok: Mannen i huset vekkes på julaften av at en slede, trukket av åtte små reinsdyr, og med Sankt Nicholas sittende i, lander på taket. Diktet ble etter hvert en fast del av julelektyren for barn.

I 1939 brukte tekstforfatteren Robert L. May (1905-1976) det samme temaet, med reinsdyr som drar nissens slede, i en julebok for barn, utgitt av postordreforhandleren Montgomery Ward. I 1949 endret den syngende cowboyen Gene Autry fortellingen slik at det var med et niende reinsdyr, en med en selvlysende nese, da han spilte inn «Rudolph the Red-Nosed Reindeer». I våre dager finner man den amerikanske fortellingen om nissen og hans reinsdyr overalt når det nærmer seg jul.

Det norske ordet rein er i dag kilde for ordbokoppslag i de fleste europeiske språk. Nevner man et rein-relatert ord, snakker man om hendelser langt mot nord der nissen skal ha sitt verksted – på et ukjent sted. I de skandinaviske landene vandrer jo reinsdyr fremdeles omkring, og det er flere byer som hevder å være rett sted for julenissens verksted. Den mest foretaksomme av disse byene er kanskje den finske byen Rovaniemi, som ligger på Polarsirkelen. Omtrent 10 km. nord for byen er det en nisselandsby og en fornøyelsespark, passende nok kun 3 km. fra flyplassen i Rovaniemi.

Ut på reisefot? Prøv Norges mest brukte digitale ordbok her!

Akevitt

aketvittglass 2

 

 

 

 

 

 

 

Av M. Michael Brady

Akevitt, eller «aquavit», er et ord som nå finnes i språk over hele verden. Etymologien til ordet slik det defineres i ordbøker, har forbindelser til dansk og norsk, og spredningen av ordet tilskrives reiser. Hovedpersonene i denne historien er en dansk prest fra 1500-tallet, og en engelskmann fra 1800-tallet – begge bosatt i Norge.

Ingen vet når akevitt først ble drukket i Norge. Destillert alkoholholdig drikke kom til landet med kristendommen på 1000-tallet, så den første akevitten må ha dukket opp etter dette. Drikken er først omtalt som dansk import. Den 13. april 1531 sendte Eske Bille, den danske lorden til Bergenhus festning, en kasse akevitt med sin budbringer Jon Teiste til Olav Engelbrektsson. Han var den siste romersk-katolske erkebiskop i landet og bodde på Steinvikholmen slott ved Stjørdal. Et kort brev fulgte med kassen, og en beskrivelse av innholdet: nogit Watn som kallis aqua vite och hielper samme watn for alle haande kranckdom som ith menneske kandt haffue indvortes och udvortes («litt vann som kalles Aqua Vite og dette vannet hjelper mot alle sykdommer man kan ha, både innvortes og utvortes»).

Mer enn tre århundrer senere slo den engelske forretningsmannen Thomas Bennett (1814-1898) seg ned i daværende Christiania. I 1850 grunnla han Bennett Reisebureau, et av verdens første reisebyråer, som vokste til å bli en internasjonal kjede, og han gav også ut reisehåndbøker. I den 26. utgaven av Bennett’s Handbook for Travellers in Norway, som kom ut i London i 1890, introduserer forfatter Bennett akevitten for engelskmenn: «De som lider av halsbrann og dårlig fordøyelse anbefales å ta litt norsk ‘Akvavit’ – en slags brandy tilsmakt med karvefrø, som må drikkes uten å blandes med vann.»

I dag er populariteten til ekte norsk akevitt et sosialt fenomen over hele landet. Norske Akevitters Venner (NAV) ble grunnlagt den 16. desember 1999. Nettsiden deres finnes nå på fire språk (norsk, engelsk, tysk og spansk), og man finner aktive underavdelinger i 18 av landets 19 fylker. Disse NAV-vennene var muligens ukjente for de statlige avdelingene for arbeid og velferd, som slo sammen to avdelinger under forkortelsen NAV mer enn seks år senere – den 1. juli 2006. Det er kanskje usannsynlig at man skal blande dem sammen, men den som lager ordbøker bør likevel være svært nøye med å holde de to fra hverandre!

Er du på utkikk etter en elektronisk ordbok? Prøv Clue – med 7 millioner ord og uttrykk på 11 språk!

Jordens årstider, med enkle navn på norsk

North_season

Av M. Michael Brady

Navnet på de fire dagene som starter hver av jordens fire «årstider», som de kalles ved en felles astronomi-betegnelse, er alle merkedager. De to jevndøgnene – dvs. når dag og natt er like lange, og de to solvervene – med den korteste (vintersolverv) og lengste (sommersolverv) dagen i året, har både sosial og religiøs betydning. Den datoen som kanskje har mest interesse for nordmenn flest er vårjevndøgn, som hvert år er utgangspunktet for beregningen av hvilken dato første påskedag faller på, og dermed den populære påskeferien.

Disse fire ordene er enkle, direkte og lettforståelige, av alle med grunnleggende kunnskaper i norsk. Barn kan dermed lett forstå dem, ut fra ord de allerede kan. I tillegg virker disse ordene som de hører til i språket, fast forankret helt tilbake til begynnelsen av landets nedskrevne historie.

Hvis du slår opp ordene i Norsk > Dansk ordbok, finner du at dansk også deler denne enkelheten. Ser du i Norsk > Svensk ordbok, vil du se at situasjonen her er nesten tilsvarende, men noe mer innviklet (bakgrunnen for det vil det ta for langt å gå inn i her). Men slår du opp i Norsk > Engelsk ordbok, forsvinner denne enkelheten helt. Jevndøgn oversettes til Equinox, fra det latinske aequus (lik) og nox (natt). Solverv blir oversatt med solstice, fra de latinske ordene sol (sol) og stit- av sistere (stå ubevegelig). Disse ordene må læres, ofte pugges, ettersom betydningen ikke er opplagt verken på engelsk eller i andre germanske språk – med mindre man allerede har kjennskap til latin eller fransk.

Denne situasjonen på engelsk skyldes høyst sannsynlig at ordene er inntrengere. Equinox dukket første gang opp i 1588, i en oversettelse av jesuitten Canisius’ katekisme. Solstice kom noe tidligere inn i språket, i 1250, gjennom «The Story of Genesis and Exodus», en engelsk sang fra den tiden. De to ordene kunne vært noen ganske andre på engelsk enn de er i dag dersom Europas religionshistorie hadde utviklet seg på en annen måte enn det gjorde, slik at de europeiske språk hadde utviklet seg annerledes.

Ut av ordboken: Hvordan det norske ordet «fjord» ble en del av det engelske språk

Adelsteen_Normann-Norsk_fjordlandskap

 Av M. Michael Brady

Fjord er et lånord på engelsk. Det kommer fra det gammelnorske fjrðr, som betydde «innsjøliknende vannmasse som brukes til frakt og overfart».

Når det er sagt, viser etymologien i ulike ordbøker at liknende ord har felles røtter. I likhet med det engelske ordet ford og det skotske firth, kommer det norrøne ordet fra det germanske férþu, som stammer tilbake til den indoeuropeiske forstavelsen pertu, som betydde «vadested».

Ordet fjord dukker først opp i skriftlig engelsk i 1674, i oversettelsen av det opprinnelig latinske verket Opera Lapponia, skrevet av professor Johan Scheffer ved universitetet i Uppsala. I samme bok introduserte han også ordet pulk til andre europeiske språk.

Geologisk sett er en fjord en lang, smal havarm, som ble skapt av isens erosjon. Men ordet «fjord» brukes om mange ulike vannmasser som slett ikke passer til denne definisjonen. I Danmark finnes det smale laguner som kalles fjord selv om de topografisk sett er mer som fjordarmer, eller skotske sea lochs, å regne.

Tilsvarende er Limfjorden i Danmark egentlig et sund fordi den skiller en øy fra resten av Jylland. Ringkøbing Fjord på vestkysten av Jylland er egentlig en lagune. Vannmassene i Danmark ut mot Østersjøen som har fått betegnelsen fjord ble gravd ut av isen på vei inn fra sjøen ikke fra landet og ut i sjøen, slik den geologiske definisjonen av fjord forklarer det.

Dersom vi ser bort fra de helt definisjonene, er det likevel verdt å merke seg at ordet fjord på engelsk er ett av kun to ord som starter med de to bokstavene fj. Det andre er det sjeldnere ordet fjeld, også det fra norsk, fra det gammelnorske fjall, som rett og slett betyr fjell.

Trenger du en online engelsk-norsk ordbok som kan brukes på PC og Mac, i nettleseren og som app for iOS og Android? Bestill her!